Kristins hamskifte

I går var SV-lederen hardbarket, nasjonal interessepolitiker og Ap-lederen myk internasjonalist.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Kristin Halvorsen kom til Norsk Utenrikspolitisk Institutt for å gjøre SV endelig stuereint i utenrikspolitikken, sa hun at deltakerne i begravelsene til Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen tidligere i år følte «at vi også tok farvel med en historisk epoke».I den historiske epoken SV-lederen tok farvel med, var det utenkelig at Sosialistisk Folkeparti, som seinere gikk i valgforbund med kommunistene og så ble til dagens SV, kunne sitte i regjering med Arbeiderpartiet. For ikke å snakke om Senterpartiet.Finn Gustavsen ble ekskludert av Arbeiderpartiet etter påskeopprøret i 1959, der unge partimedlemmer fikk et flertall av partiets representanter på Stortinget til å skrive under en protest mot den amerikanske atompolitikken. Partisekretær Haakon Lie sørget for at Gustavsen, Berge Furre og andre i den såkalte Orienterings-kretsen som sto bak oppropet, ble drevet ut av partiet.

Halvorsens budskap er at den kalde krigen nå definitivt er over. Selv Haakon Lie, som snart fyller hundre år, ønsker i dag regjeringssamarbeid med SV. Halvorsen sluttet ringen med et manuskript på 25 sider som skal dokumentere at hennes SV er klar til å sitte i regjering uten å kreve at Norge melder seg ut av NATO. Er til å stole på, med andre ord. Etter i går er Sosialistisk Venstrepartis fremste utenrikspolitiske sak å hevde norsk suverenitet i nordområdene gjennom militært nærvær og diplomatiske framstøt for å sikre USAs og EUs støtte til den internasjonalt omstridte norske politikken der. Halvorsen begrunnet prioriteringen ikke med idealistisk SV-retorikk, men ut fra beinhard realpolitisk egeninteresse. I utenrikspolitikken til «nye SV» skal Norge sikre seg, og forsvare med diplomati og våpenmakt, kontroll over levende og fossile ressurser i 30 prosent av Europas samlede land- og sjøterritorium.

Med denne prioriteringen fullfører Halvorsen det totale hamskiftet i SVs utenrikspolitikk, som ble innledet med støtten til NATOs 77 dager lange bombekrig mot Serbia og serbiske styrker i Kosovo våren 1999. Visst inneholder manuskriptet, som NUPI-sjef Sverre Lodgaard kalte «Kristin Halvorsens utenrikspolitiske redegjørelse», lange avsnitt om fredsmekling, støtte til FN, forsvar for folkeretten, en såkalt aktiv Europa-politikk, bistandspolitikk, kamp mot terror og mye annet med røtter i «gamle SV». Men det er hevdingen av den politiske egeninteresse i nord, koplet med nasjonalstatens hevding av suverenitet som skal skje med fregatter, kystvakt og kampfly, som er partiets politiske hamskifte. SV-leder Kristin Halvorsen argumenterer ikke for en ny «tredje vei» eller en visjon om «en verden», den nå glemte og forlatte «ny økonomisk verdensorden», eller andre, luftige og vakre visjoner, men for en politikk som forutsetter store forsvarsbudsjetter og steintøffe forhandlinger med militære og politiske ledere i Moskva, Brussel, Berlin og Washington.

Folk med sans for det lett absurde kunne i går ved å lese Jens Stoltenbergs kronikk i Aftenposten under tittelen «Slik blir vår utenrikspolitikk», observere at Ap-lederen prioriterte styrking av FN høyere, og la større vekt på arbeidet for «en bedre organisert verden», enn SV-lederen gjorde seinere samme dag. Det var selvsagt ikke mye dagslys som kunne presses mellom standpunktene dem imellom, til det er de for godt samkjørt i denne valgkampen, men mens Stoltenberg formulerte seg som en myk internasjonalist, framsto Halvorsen som nyslått, nasjonal interessepolitiker.Gamle atlantister vil merke seg at litt av den gamle SV-pelsen nok er blitt hengende igjen. I spørrerunden kom det fram at SV kan tenke seg et samarbeid med Sverige om både bygging og operasjon av framtidige kampfly.

Nå vel. Noen jobber hardt i kulissene, både åpent og mer fordekt, for at SV skal sikre seg Utenriksdepartementet i en rødgrønn regjering. Deres kandidat er den tidligere SV-leder Erik Solheim, som har tatt permisjon fra fredsmekling på Sri Lanka for å være Halvorsens rådgiver fram til valget. Men som i «gamle SV» er det nye splittet i saken. Det er antakelig en feilslutning å oppfatte Halvorsens finformulerte manuskript som en anbefaling av Solheims kandidatur.