Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kristins kors

Når Kristin Halvorsen går på talerstolen, vil det blåse storm fra alle himmelretninger. Foran SVs landsmøte skal hun berge sin egen overbevisning og samvittighet når det gjelder krigen i Jugoslavia. Hun skal prøve å redde partiets enhet. Og hun må håndtere at karrieren som toppolitiker er satt på spill. Kristin Halvorsen har fått et Kinderegg fra helvete: Tre utfordringer som synes å utelukke hverandre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NATOs bombing av Jugoslavia har brakt til overflaten de tunge historiske og politiske motsetningene i SV. Partileder Halvorsens problem er ikke bare at de rammer henne midt i fleisen og med full tyngde. Gjennom sitt standpunkt for bombing er hun selv den sentrale drivkraften i misnøye og motsetninger. Kristin Halvorsen er noe så sjeldent som en leder som er i utakt med flertallet i sitt eget parti i vår tids viktigste spørsmål. Der har hun havnet etter intens sjelekval. Kristin hadde en sjanse til å korrigere kursen etter at partiets landsstyre sist høst ga ledelsen et kraftig rapp over mer enn fingrene. Men den benyttet hun seg ikke av. Det dreier seg altså om ekte overbevisning.

  • Overbevisningen er like ekte og sterk hos de partimedlemmene som fordømmer NATOs krigføring. Det skaper et felles dilemma som vil bli SV-landsmøtets kjernepunkt. Hvor mye kan landsmøtet kviste Kristin Halvorsen uten at hun går av og etterlater partiet i dyp krise? Opposisjonen vil ha blod, partilederen forlanger tillit og respekt for sitt standpunkt. Av slikt stoff er det krevende å konstruere kompromisser. Det har ikke blitt lettere av at både Erik Solheim og Kristin Halvorsen har åpnet for bruk av bakkesoldater i Kosovo. SV kan i sannhet få bruk for alle sine barnevernspedagoger, psykologer og sosionomer denne helga.
  • Alle partier rommer reelle motsetninger og historisk slagg som gjør det vanskelig å endre kursen. Men Thorbjørn Jagland klarte det i Arbeiderpartiet. Carl I. Hagen gjør det etter behov i Fremskrittspartiet. Anne Enger Lahnstein pumpet ny luft i bygdene. Selv Venstre har maktet å fornye seg. Men i SV har prosessen aldri blitt fullført. Det er snart gått 25 år siden samlingskongressen som forente SF, NKP og AIK, men ennå er ikke partiet konsolidert. Rett nok har de maktorienterte modernistene de fremste tillitsvervene, men bak ledernes rygg finnes mektige tillitsvalgte som på ingen måte er nedkjempet. Langt på vei er SV et dårlig sminket kompromiss hvor lagene av rouge ikke kan skjule motsetningene.
  • Nå er frontene blottlagt. Og de følger linjer som er uhyre farlige for sentrale modernister som Kristin Halvorsen, Erik Solheim og Øystein Djupedal. Når opposisjonen består av de såkalte museumsvokterne, dvs. den teoretiske venstrefløyen, er partiledelsen sjelden i fare. Men når det gjelder NATO-krigen, omfatter opprøret også tradisjonalistene, dvs. den viktige urbefolkningen med politiske røtter i Sosialistisk Folkeparti. De sterke advarslene fra veteraner som Finn Gustavsen, Hanna Kvanmo og Stein Ørnhøi viser alvoret. På toppen av dette har også ungdomsorganisasjonen startet et påskeopprør som til nå har samlet 2000 underskrifter.
  • Krig og militærallianser har historisk vært venstresidas enkleste politiske utfordring. Det var man imot. Standpunktet var enkelt den gang det handlet om supermaktenes overgrep mot frigjøringsbevegelser og små nasjoner. Men krigen i Jugoslavia følger ikke denne tradisjonen: Her forsvarer stormaktene et lite folk som er truet av utryddelse. I seg selv er det et bilde på hva som er SVs viktigste utfordringer: De nye samfunnsmotsetningene, oppbruddet fra den kalde krigen og den marxistiske retorikkens utilstrekkelighet.
  • I dag vil Kristin Halvorsens håp være at landsmøtet bestemmer seg for at SV er et parti som kan leve med ulike standpunkter til krigen i Jugoslavia. Kanskje lykkes hun. Partiet frykter splittelse, og noen alternativ partiledelse er foreløpig ikke lansert. Men i lengden kan ikke SV fortsette som løs koalisjon og politisk seminar.