Kristins motmakt

Vi vil ikke av karusellen, vi vil bare ikke at den går så fort.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«FOR REGJERINGEN representerer dere 260 000 potensielt allierte i vår kamp for å ruste opp og fornye offentlig sektor». Ordene er finansminister Kristin Halvorsens. Arenaen er årskonferansen for utdanningsgruppenes hovedorganisasjon, Unio, landets nest største etter LO. Stedet er Sundvolden og temaet er «makt og samfunnsutvikling». Foran forsamlingen av tillitsvalgte lærere, forskere, sykepleiere og politifolk understreker Halvorsen at regjeringen ønsker å samarbeide med alle arbeidstakerorganisasjonene, ikke bare LO. Og hvis de vil ha innflytelse over budsjettet i 2007, er det bare å komme. Hennes kontor er åpent for den slags henvendelser. Klarere kan ikke en politiker uttrykke ønsket om en allianse.

REGJERINGENS topptrekløver har delt Organisasjons-Norge mellom seg. Jens Stoltenberg får oppgaven med å sjarmere LO, i den grad LO lar seg sjarmere. Åslaug Haga har kommunesektoren og landbruket i sin hule hånd (KS, Fagforbundet og landbruksorganisasjonene). Kristin Halvorsen pleier forbindelsen til gruppene som utdanner, pleier og forebygger. Og alliansene er helt nødvendige, dersom vi skal ta meningsmålinger og maktutredninger på alvor. En meningsmåling utført for Unio, gjengitt i Dagbladet i går, tyder på at næringslivsledere og medier har økt sin makt i forhold til politisk valgte og organiserte interesser. Det harmonerer godt med Maktutredningens hovedkonklusjoner. Den påviste at folkestyret var svekket og at det hadde skjedd en maktforskyvning fra folkevalgte organer til organer som ikke står til ansvar overfor velgerne. Valgdeltakelsen har vært synkende, med unntak av siste valg. Folks tillit til politikere likeså. Forskjellene mellom partiene har blitt mindre. De frie kapitalbevegelser over landegrensene har gitt næringslivet større troverdighet, og dermed større makt, når de truer med å flytte virksomheten. Mange fristilte selskaper, som Telenor, gjør i praksis som de vil, uten innblanding av politikerne. Norges Bank fastsetter renta suverent. Høyesterett bøyer seg for internasjonale domstoler og konvensjoner. Konkurransetilsynets røst er snart like myndig som finansministerens. Og engasjementet blant folk flest er skilt ut til selvbestaltede grupper som Bellona og Huseby-aksjonen. All makt er ikke lenger samlet i Stortinget. Mye av den er flyttet til EU, WTO, ILO og de internasjonale domstoler.

DET PARADOKSALE er at politikerne, som bestilte den omfattende utredningen, virker uinteressert i det forskerne fant i løpet av fem år. Maktutredningens leder, Øyvind Østerud, som holdt foredrag på konferansen i går, kunne fortelle at politikerne nesten ikke var påvirket av maktutredningen og debatten omkring den. De ulike partiene ga under stortingsbehandlingen uttrykk for nøyaktig det de hadde ment før maktutredningen ble satt i gang. Østerud tar det som tegn på at det representative demokratiet ikke står sterkt ideologisk i den norske debatten. Slik sett bekreftet Stortingets behandling hans hovedfunn. «Det virker som om det å sette i gang en maktutredning er langt viktigere enn resultatet. Det har symbolverdi og gir inntrykk av handlekraft og vilje. Når resultatene kommer, blir det brysomt». Sitat Østerud.

LIKEVEL VIRKER det som om det skjer noe. De politiske skillene ble tydeligere ved dette valget enn på lang tid. Valgdeltakelsen sank ikke denne gang. Flertallsmakt vil forplikte mer enn mindretallsstyre. De rød-grønne har, i hvert fall verbalt, ambisjoner om å påvirke utviklingen, og danne en motmakt mot den tøylesløse kapitalismen. De kjæler med arbeidstakerorganisasjonene og tror på folkemakt framfor markedsmakt. Men all erfaring viser at utviklingen går sin gang. Kreftene som driver den er sterkere enn Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen, Åslaug Haga, Gerd-Liv Valla og Anders Folkestad til sammen. Men kanskje utgjør de til sammen en bremsekloss som folk egentlig vil ha. Vi vil ikke av karusellen, vi vil bare ikke at den går så fort. Vi vil, i likhet med næringslivslederne, ha mest mulig stabile rammevilkår.