Kritikk som vi må lytte til

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vestlige land har i løpet av femti år gitt om lag 15 trillioner kroner i bistand til fattige land, og Norge er det landet i verden som gir mest per innbygger. De seinere år har kritiske røster hevet seg mot måten denne bistanden blir gitt på, og hvor og hvordan pengene blir kanalisert. Siste stemme ut er utviklingsekspert Yash Tandon fra Uganda som leder tenketanken South Center. Den er finansiert av utviklingsland og de fleste ligger sør for Sahara. Tandon går rett i strupen på norsk utviklingshjelp hvor hovedsatsingen er fred og statsbygging, olje og energi, miljø og kvinner.

Det er ikke Norges ansvar å drive fred og statsbygging, men vårt eget, argumenterer Tandon, som i går deltok på et Fritt Ord-seminar om nye tanker om bistand. Bistand med betingelser er nykolonialisme. Den fratar folk i sør makt og undergraver demokratisk utvikling, er utviklingsøkonomens frontalangrep få dager før regjeringen legger fram et statsbudsjett hvor bistand for første gang når målet om en prosent av brutto nasjonalprodukt. Det er harde ord til en utviklingsminister som jobber på høygir for å skape utviklingshjelp som nytter. Vi mener likevel det er en helt nødvendig diskusjon for å unngå norsk vanetenking og endre den hjemlige politisk debatten om snillisme.

Utviklingslandene viser nettopp styrke og selvstendighet ved å påpeke at for eksempel vern av skog er like mye en hjelp for de rike landene, og at olje og energi er business, ikke bistand. WTO-forhandlingenes problemer er det beste eksempelet på at utviklingshjelp ofte står i motsetning til egeninteresser. Det er bare å se hvor liten lysten er til å kutte subsidiene til landbruket i Vesten. Motargumentene handler ikke om å slutte å gi hjelp til utvikling. Det vil være nødvendig, særlig for landene sør for Sahara, men kritikken som rettes mot oss kan gi regjeringen en pekepinn om hvor og hvordan penger kan kanaliseres bedre.