Kritisk 50-åring

Den kritiske månedsavisa Le Monde diplomatique markerte nylig sine første 50 år. Den er ikke blitt mindre radikal med alderen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NYLIG

kom den franske månedsavisa Le Monde diplomatique med nummeret som markerer 50-årsjubileet for første utgivelse. Det ga ingen gjenlyd i norsk presse. Vi pleier å si at det ikke er noen prestasjon å bli 50. I dette tilfellet er det kanskje det likevel. Den første utgivelsen kom ut i Paris i 1954, da kald krig, jernteppe, mccarthyisme og overvåking ga dårlige livsvilkår for systemkritiske aviser. Og i motsetning til de fleste jeg kjenner har avisa blitt mer og mer radikal med alderen. De siste 30 åra har LMD «vært en festning mot liberalismens invasjon i alle deler av livet og i media», ifølge avisa selv, som hadde en sentral rolle i dannelsen av Attac-bevegelsen og Verdens Sosiale Forum i Porto Alegre i Brasil.

Lederartikkelen i 50-årsutgaven kan leses som en varedeklarasjon. Jeg gjengir:

«MOTSTAND

betyr å si nei. Nei til forakt, arroganse og økonomisk tyranni. Nei til de nye herskerne i verden, finanseliten, G8-landene, Washingtons konsensus, markedskreftenes diktat og den ukontrollerte frihandel. Nei til kvartetten Verdensbanken, WTO, IMF og OECD. Nei til overproduksjon, genmodifiserte matvarer, permanent privatisering og utvidelse av den private sektor. Nei til sosial eksklusjon, til sexisme, til sosiale tilbakeskritt, til fattigdom, til ulikhet og nedbygging av velferdsstaten.

Nei til oppgivelse av de fattige landene. Nei til 30 000 daglige barnedødsfall, nei til miljøødeleggelser, nei til én supermakts militære hegemoni. Nei til {lsquo}forebyggende' krigføring, nei til invasjon, nei til terrorisme og til angrep på sivile. Nei til rasisme, antisemittisme og islamfobi. Nei til drakoniske sikkerhetstiltak og politistatsmentalitet, nei til sensur, nei til medieløgner og manipulerende medier.

Motstand betyr også å si ja. Ja til solidaritet mellom seks milliarder mennesker, ja til kvinners rettigheter, ja til et fornyet FN, ja til en Marshall-plan som kan hjelpe Afrika, ja til utryddelse av analfabetisme, ja til en internasjonal kampanje mot økende teknologiske forskjeller, ja til et internasjonalt moratorium for å bevare drikkevannet rent.

Ja også til tilgjengelige medisiner til alle og til virksomme tiltak mot aids. Ja til bevaring av minoritetskulturer og rettigheter til urbefolkninger.

Ja til økonomisk og sosial rettferdighet, og til et mindre markedsdominert Europa. Ja til Porto Alegre-erklæringen, ja til tobin-skatt på finanstransaksjoner, ja til beskatning av våpensalg, ja til å slette fattige u-lands gjeld, ja til å forby skatteparadiser.

Å gjøre motstand er å drømme at en annen verden er mulig. Og til å ta i et tak for å realisere den.»

Den tynne publikasjonen setter seg med andre ord høye mål.

Le Monde diplomatique var opprinnelig et månedlig supplement til Le Monde, men ble etter hvert redaksjonelt uavhengig og gis nå ut av et selskap hvor Le Monde eier 51 prosent av aksjene. Mens opplaget i 1954 var på 5000, har den trykte utgaven nå et opplag på halvannen million og utgis i 45 land, siden i fjor også i Norge. I tillegg kan man abonnere på avisa elektronisk. Jeg bare nevner det.