Kritisk overgang

Det er ikke bare fotballspilleroverganger som skaper overskrifter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I EI TID der amerikanske medier til vanlig melder om kutt av bokredaktørstillinger og dårligere kår for litteraturdekningen, er det temmelig overraskende, men absolutt sympatisk at jobbskiftet til en bokanmelder dekkes med lange artikler i dagspressen. At briten James Wood skifter arbeidsplass fra det lille, liberale politikk- og kulturmagasinet The New Republic (62 000 i opplag) til det langt større politikk- og kulturmagasinet The New Yorker (1,1 millioner), har fått så omfattende oppslag i amerikanske aviser at hadde det vært i Europa, kunne man bli forledet til å tro at det var overgangen til en fotballspiller det var tale om. Men det er det altså ikke: James Wood har gjennom tolv år som seniorredaktør i The New Republic skapt seg et navn som en av den engelskspråklige verdens skarpeste litteraturkritikere. «Den mest fryktede herren i amerikansk bokliv», kaller Boston Globe ham. «James Wood har hatt stående tilbud om ansettelse i The New Yorker omtrent så lenge folk har kalt ham den beste litteraturkritikeren i verden», skriver New York Observer.

OMSIDER HAR altså mannen som allerede rundt tusenårsskiftet – i en alder av 34 – ble utropt til sin generasjons beste litteraturkritiker, latt seg friste til å slå til. Bak seg har Wood også en roman og stillingen som hovedkritiker i den britiske avisa The Guardian, en jobb han fikk flere år før han feiret 30-årsdag. Da overgangen til The New Yorker ble kjent, ble kulturlivets kroniske frykt for «dumbing down» umiddelbart luftet. Hva vil skje med kvaliteten nå som Wood må skrive kortere? (Han er en akademisk anlagt, meget ambisiøs kritiker som også er professor ved Harvard). Hva vil skje med Woods kontroversglede, nå som han skal anmelde for et magasin som er kjent for sin saklige stil? (Som de fleste store kritikere er Wood en omstridt mann som har gått til angrep på et betydelig antall kanoniserte forfattere). Pikant nok er et av Woods mest kjente «ofre» selv en hyperproduktiv bidragsyter til The New Yorker. I mer enn 50 år har John Updike skrevet noveller og anmeldelser i det tradisjonsrike magasinet. Men Wood bekymrer seg ikke: «Jeg har ingen intensjon om å bli myk», forsikret han nylig The New York Observer.

WOOD ER særlig kjent for sin kritikk av amerikanske forfattere som Don DeLillo og David Foster Wallace, navn som det siste tiåret har øvd betydelig innflytelse på unge forfattere i hele den vestlige verden. De omfangsrike, encyklopediske romanene de skriver, har fått Wood til å klage over «romaner med enorm selvbevissthet uten noe selv i seg i det hele tatt, [...] veldig «briljante» bøker som har kunnskap om tusen ting, men ikke kjenner et eneste menneske» (The Guardian 2001). «Hysterisk realisme», har Wood kalt fenomenet, en litteratur «... som er karakterisert ved en frykt for stillhet».

WOOD FØYER seg inn i en stolt tradisjon av kritikere som er blitt minst like kjente navn som kunstnerne de anmelder – de sjeldne anmelderne som har makt til å bygge opp eller rive ned mennesker: Teaterkritikeren Kenneth Tynan, en annen begavet brite som reiste til USA og skrev for The New Yorker, var kjent for sin makt over Londons teaterscener i 1950-åra. Kunstkritikerrivalene Clement Greenberg og Harold Rosenberg var helt avgjørende for den sentrale plassen 1950-åras abstrakte ekspresjonisme i New York har fått i vestlig kunsthistorie. I Norden hadde få større innflytelse på det seine 1800-tallets litteratur enn Georg Brandes. Om 41 år gamle Wood ennå ikke har nådd danskens posisjon, demonstrerer han at det fortsatt er liv i den truede ideen om «den store kritiker» og makten han utøver.