Krokodillen som rødmer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norske idrettsledere er en merkelig flokk som vil ha penger og privilegier i både pose, sekk og koffert. De fleste elsker lyset fra kameraene, og flyr derfor rundt på tribunene nedlastet i sponsorlogoer som om de var reklamesøyler. Når det kommer til spørsmålet om hvordan et OL i Tromsø i 2018 skal finansieres, er det likevel den sosiale faktor som selges inn. Hvis ikke staten tar hele regningen og skåner tippemidlene, vil barn og unge få et dårligere anleggstilbud. At denne omsorgen er ekte, er like sannsynlig som at en krokodille kan rødme. Selvfølgelig handler det om å øke den totale potten til idretten, og om idrettsledernes makt.

I denne saken gir vi full støtte til kulturminister Trond Giske som står urokkelig på at idretten må forsyne seg fra de ordinære anleggsmidlene for å dekke utgiftene til OL-bygg i Tromsø. Giske sier at det ikke er aktuell å endre på en fordeling som innebærer at 22.3 prosent av utgiftene til OL-anlegg skal komme fra tippemidler, i alt rundt 600 mill. kroner. Denne nøkkelen ble brukt under Lillehammer-OL og i forbindelse med søknaden om OL i 2014. Det er idretten selv som har søkt om OL og som ber staten om en garanti på i alt 15 milliarder. Da blir det smått at idrettslederne forlanger at alt annet skal gå som før.

Kulturminister sier han savner entusiasme fra idrettslederne når det gjelder Tromsø-prosjektet. Giske leter etter den energi og overbevisning som må være til stede for å bære fram et OL. Det er ikke vanskelig å si seg enig med statsråden i dette. Og det haster med å snu stemningen. Allerede i oktober vil de reelle kostnadene bli lagt fram for departementet. Hvis idrettsorganisasjonene står på at tippemidlene ikke skal røres, har prosjektet knapt noen sjanse. Selv i idrettens navn er det grenser for hva folk tåler av oppblåste boblejakker og oppblåste ego. Derfor har Tromsø-OL nå fått sin aller siste sjanse. Blir det ikke noe OL i Ishavsbyen, har idretten ikke andre å skylde på enn seg selv.