Krone og fedreland

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag starter Dansk Folkeparti kampen mot euroen. «For kronen og fædrelandet» heter kampanjen som altså lanseres 9. april. Partiets leder, Pia Kjærsgaard, vet hva hun gjør når hun på dagen seksti år etter krigsutbruddet stiller seg i fremste rekke for Gud, dronning og fedreland. Og hun kan lykkes. Det kan bli et nytt og berømt dansk nej ved folkeavstemningen til høsten. # Det var ved folkeavstemningen om Maastricht-avtalen i juni 1992 at danskene sjokkerte Europa ved å si nei. Året etter var de delvis på plass i folden igjen ved å akseptere et kompromiss: Edinburgh-avtalen. Den inneholdt fire forbehold mot en sterkere integrasjon i fellesskapet, og et av disse gjaldt den økonomisk monetære unionen med felles valuta, euroen. Det er med andre ord en klar sammenheng mellom resultatet av folkeavstemningen for åtte år siden og årets folkeavstemning. Spørsmålet er om det første av de fire forbeholdene ryker 28. september?

  • Statsminister Poul Nyrup Rasmussen og det danske establishment har all grunn til å skjelve, ja, Göran Persson i Sverige og Tony Blair i Storbritannia kan også komme til å merke konsekvensene om den danske motstanden skulle vokse seg sterk nok til et nei, fordi motstanden mot euroen er like stor i deres land. For to år siden sa danskene ja til Amsterdam-traktaten, men en skal være varsom med å bruke det resultatet som et mål for hvordan det kommer til å gå denne gangen. Amsterdam-traktaten var mindre kontroversiell, og mange velgere hadde vanskeligheter med å forstå hva de skulle ta stilling til. I år blir det lettere for demagogene: Krone og fedreland!
  • Dersom vi ser nærmere på de kreftene som skal organisere motstanden, er det også andre viktige forskjeller fra avstemningen for to år siden. Nå er venstresiden samlet. Det var den ikke sist. Da anbefalte framtredende representanter for Sosialistisk Folkeparti Amsterdam-traktaten. Dansk Folkeparti og Pia Kjærsgaard er dessuten på en ganske annen måte enn tidligere blitt en samlende høyrepopulistisk kraft. I tillegg synes det å være en tendens til at stadig flere i de borgerlige partiene uttrykker skepsis overfor euroen og integrasjonstempoet. Lederen i midtpartiet Kristelig Folkeparti, Finn Sjursen, har allerede varslet sitt nei. Statsminister Poul Nyrup Rasmussen og lederne for de største borgerlige partiene vil med andre ord bli angrepet fra alle kanter. Knapt noen gang har nei-siden vært så bredt sammensatt. Men også: Så forvirrende bred. Venstresidens ledere rødmer og svetter når Pia Kjærsgaard og en av hennes støttespillere, Mogens Camre, trekker paralleller mellom EU og Hitlers rike.
  • Mannen som annonserte folkeavstemningen og som skal lede ja-siden, statsminister Poul Nyrup Rasmussen, sliter tungt på meningsmålingene og med autoriteten i eget parti. Han er i ferd med å få et troverdighetsproblem som nei-siden vil utnytte maksimalt. Ved siste valg lovet han at det ikke skulle bli noen folkeavstemning de fire neste årene, det var et av de siste og viktigste kortene han la på bordet før han overraskende vant valget. De fleste politikere kan leve med et løftebrudd eller to, i Poul Nyrup Rasmussens tilfelle begynner det å bli en anselig samling av sorten.
  • Ja-sidens sterkeste argument ligger i at Danmark får innflytelse på den europeiske penge- og valutapolitikken, som igjen har stor betydning for den danske velferden. Men folkeavstemningen kommer neppe bare til å dreie seg om økonomi, for euroen er også et politisk prosjekt som stiler mot størst mulig integrasjon. Kanskje ligger ja-sidens mulighet i å nærme seg denne biten mer offensivt, istedenfor til enhver tid benekte eller gå utenom det faktum at EU mer og mer likner en union?