Kronen på verket

I 1905 var det juristen Michelsen og ikke skipsrederen som tok oss gjennom brottene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LIKE ETTER AT kong Haakon og dronning Maud med sin lille sønn var installert på Slottet i Kristiania, ble de invitert til Drammen på folkefest og borgerball. Men dronning Maud ville gjerne dra så tidlig hjem at det knapt kunne kalles et besøk. Det syntes byens ordfører var trist, og tok saken opp med statsminister Chr. Michelsen, som fikk kongen to ganger til å spørre dronningen om de ikke kunne være lenger, men fikk nei. Da sa kongen til statsministeren: «Dette er privat, det vedkommer ikke politikk.» «Jo, det er nettopp det det gjør,» svarte Michelsen. «Hvis Drammens-representanten Torgeir Vraa i morgen interpellerer i Stortinget om grunnen til at Hennes Majestet ikke kommer til Drammen, da er det meg og ikke Deres Majestet som har ansvaret. Jeg har derfor intet annet å gjøre enn å innlevere min avskjedssøknad.» «Avskedssøknad,» sa kongen forferdet, «hva mener De med det?» «Jo, Deres Majestet,» sa Michelsen, «jeg kan ikke forsvare Deres Majestets opptreden i Tinget, og da har jeg intet annet å gjøre enn å søke avskjed.»

DETTE VISER kongeoppdrageren Chr. Michelsen i skolemesterpositur for den nye konge, som slett ikke var trenet i parlamentarisk statsskikk. Det var mange slike episoder mellom de to utover høsten 1905, ifølge professor dr.juris. Ola Mestad, som sammen med sin kollega, Dag Michalsen, har laget en moderne rettshistorie som et verdig bidrag til jubileumsåret, «Rett, nasjon, union», som ble presentert i går. Boka er en gjennomgang av statsrettens utvikling i foreningstida fra 1814 til 1905, og kaster lys over både en statsskikk og det politisk-rettslige miljøet som må ha vært en forutsetning for den suverene måten unionsoppløsningen til slutt skjedde på. Mestads framstilling av Michelsen fra regjeringsdannelsen i mars 1905 og fram til han satte kronen på den nye kongens hode i juni 1906, gir oss et bilde av en statsminister som fullt ut fortjener den sokkelen han er plassert på i sin hjemby. Mange linjer i norsk politikk løper sammen i personen Michelsen disse månedene, men viktigst er kanskje fullbyrdelsen av Johan Sverdrups demokratiseringsverk fra 1884.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG TILHØRER en generasjon historiestudenter som hadde en inngrodd mistillit til Michelsen, mest som følge av den rollen han kom til å spille i midten av 1920-åra, da han var en villig brikke i det vi oppfattet som et antiparlamentarisk spill mot den nye generasjonen politikere. Jostein Nærbøvik skrev sin avhandling «Antiparlamentariske straumdrag i norsk politikk», og der fikk Michelsen en framtredende plass. Professor Rolf Danielsen viste også gjennom sine studier i forspillet til 1905 at Michelsen primært var opptatt av politisk å demme opp på borgerlig side mot den framstormende arbeiderbevegelsen.

DENNE MICHELSEN er fraværende i Ola Mestads framstilling. Her framstår først og fremst demokraten Michelsen, som både behersket politikk og statsrett, og som hevdet folkesuverenitetens primat. Han pustet lettet ut da han fikk folkets støtte i folkeavstemningen og kvinneaksjonen. Den elegante formuleringen som den 7. juni konstaterte at kong Oscar II hadde opphørt å fungere som konge simpelthen fordi den parlamentariske statsskikk da gjorde det umulig for ham å danne ny regjering, viser at Michelsen og hans nære medarbeidere, som Jørgen Løvland, Edvard Hagerup Bull og Carl Berner var kommet fram til et avklart forhold til det parlamentariske system. En helt avgjørende forutsetning for dette var at det på det juridiske fakultet og i det politiske miljøet gjennom hele 1800-tallet var enorm interesse for statsrettslige spørsmål. Mestad viser hvordan de ledende politikerne helt fram til dagen før 7. junivedtaket, under det hemmelige stortingsmøtet om kvelden den 6. juni, fra Stortingets talerstol beveget hverandre rundt de politiske og statsrettslige spørsmålene. Stortinget fungerte som en «delibrerende» forsamling, hva den jo ellers aldri gjør i plenum.

MED BEGIVENHETENE i 1905 var det store demokratiprosjektet fra 1800-tallet fullbrakt under ledelse av en håndfull meget kompetente politikere med klare mål. Dagens ledere har noe å lære her. De er jo fremmede både for jussen og historien. Med 1905 var også de politiserende jussprofessorers tid over i norsk politikk. Deretter kom lærerne, rett nok med et kortvarig mellomspill for ingeniørene etter 1945. Slik sett spilte parhestene Michelsen og Løvland også en symbolsk rolle som viser både bakover og framover: Michelsen var jurist og Løvland lærer. Men det var Michelsen som påtok seg å gjøre den nye kongen til en like innforstått demokrat som ham selv.