«Kroppen min skjelver, jeg er redd for politiet»

Slik beskriver Maria Amelie (25) frykten for utkastelse i boka «Ulovlig norsk». Nå synes frykten å bli virkelighet.

I RETTEN:
Den papirløse asylsøkeren Maria Amelie møtte i ettermiddag til fengslingsmøte i Oslo tingrett.
Foto: Berit Roald / Scanpix
I RETTEN: Den papirløse asylsøkeren Maria Amelie møtte i ettermiddag til fengslingsmøte i Oslo tingrett. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): I høst ga den papirløse asylsøkeren Maria Amilie ut boka «Ulovlig norsk». Onsdag kveld ble hun pågrepet av norsk politi, og hennes store frykt er i ferd med å bli virkelighet:

Hun skal kastes ut av det eneste landet hun føler seg hjemme i.

Slik setter Amelie ord på frykten i sin egen bok:

19. februar 2002

«Til slutt, da den ene politimannen skulle ta fingeravtrykk av meg, lo jeg bare. Han så rart på meg. Jeg smilte bare mer og tenkte: «Herregud, er dette virkelig mitt liv, er dette virkelig meg?» Jeg spurte ham om de tok fingeravtrykk av små barn også, men angret med en gang, for han så på meg som om jeg var tilbakestående. «Ja, selvfølgelig,» sa han og tilføyde: «De er jo asylsøkere, de også.»»

22. mars 2002

«I går kveld skjedde noe forferdelig hos naboene våre. Det var de på den andre siden av gangen, en blid mann med en pen, høygravid kone, som fikk besøk av politiet. To politimenn i sivil sto på rommet deres mens kona gråt og pakket. Mannen hennes var sporløst forsvunnet (...) Etter noen timers venting dro politiet tomhendt. Da det ble natt, kom mannen tilbake fra skjulestedet, hentet kona og forsvant fra mottaket. Mamma fortalte meg at denne familien hadde bodd i Norge i nesten tre år. Nesten tre år! Det er dobbelt så lenge som vi bodde i Finland! Det samme kan skje med oss, egentlig når som helst. Å flykte til enda et nytt land virker plutselig som paradis i forhold til å få politiet på døra og bli deportert.»

10. april 2002

«En familie på tre var blitt deportert fra mottaket. De hadde fått en halvtime på seg til å pakke det nødvendigste før de ble kjørt til flyplassen (...) En annen morgen sto vi opp og oppdaget at den iranske nabofamilien hadde forsvunnet i løpet av natten. Den blide
sønnen deres skulle ikke lenger løpe i korridoren i tøfler som var altfor store til ham (...) Mange mennesker rundt oss forsvinner slik, og ingen leter etter dem. Hvem blir den neste? Meg?»

10. november 2003

«Fristen politiet har gitt oss til å forlate landet, utreisedatoen, er i dag. Men vi drar ikke. I kveld gikk Ingrid og Thea inn i leiligheten hvor vi har bodd de siste månedene, for å hente tingene våre. Vi var redde for å gå ut av bilen og hadde parkert noen hundre meter unna huset. «Ta med dagbøkene, det er det viktigste,» sa jeg til Ingrid og forklarte hvor de lå. Kroppen min skjelver, jeg er redd for politiet.»

«Siden vi ikke melder oss til politiet og ikke reiser ut av landet frivillig, er vi nå definitivt illegale og papirløse i Norge. Fordi ansiktet mitt har vært i avisene i Vestfold, vil jeg ikke kunne gå åpent på gata. Jeg er allerede redd for at politiet vil oppdage meg eller gjemmestedet vårt, da kan vi bli kastet ut når som helst. Ingen og ingenting vil redde oss.»

2. januar 2004
«Kurt vant World Idol i går! Jeg var så stolt. Min første tanke var «Hurra! Vi slo USA!», fordi USA kom på andre plass. Min andre tanke var: «Hvem «vi» egentlig?» Jeg føler meg norsk.»