Krutt i kanonen

Går veien til norske velgerhjerter via levra?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For å bli et stort parti er man nødt til å kunne ta opp i seg et relativt bredt spekter av meninger og holdninger. Det er lite som tyder på at rigid prinsippfasthet og knallhard partipolitisk grensesetting er veien å gå for å få bedre oppslutning. Derfor vil det i politikken være både rom og behov for en person som sier de ukorrekte tingene, som kommer med uttalelser som tilsynelatende er i grensesonen for partiets politikk. Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan-Grandes inntreden på den nasjonale politiske arenaen er således en del av en stolt og lang tradisjon: den løse kanonen på dekk.

Da Richard Nixon skulle velge sin visepresidentkandidat foran presidentvalget i 1968 trodde de fleste at valget ville falle på den moderate og erfarne John Lindsay. I stedet bestemte Nixon seg for den relativt ukjente guvernøren fra Maryland, Spiro Agnew. I ei tid da et ekstremt polarisert amerikansk samfunn tvang Nixon til å framstå som samlende og relativt moderat, kunne hans underordnete spytte ut kontroverser, særlig i retning sør, forklarer Jules Witcover i Agnew-biografien «Very Strange Bedfellows». Og Agnew skuffet ikke. Han ble raskt amerikanske rednecks store favoritt med politisk ukorrekte uttalelser om borgerrettighetsbevegelsen (svarte amerikanske ledere har mye å lære av afrikanske diktatorer), amerikanske medier (kommunistiske sympatisører) og antikrigsdemonstranter (feige og upatriotiske).

Nixons strategi var å la Agnew gjøre «the dirty jobs» og i stor grad operere på egen hånd, gjerne når han selv befant seg i utlandet. Slik oppnådde Nixon å både fjerne seg og assosiere seg med de mest følsomme og kontroversielle konfliktene. På samme måte har Arbeiderpartiets ledelse både omfavnet og beklaget Stokkan-Grandes utspill om de afghanske asylsøkerne. For Bjarne Håkon Hanssen er det sågar kun snakk om en forskjell i retorikk. Men når ble det sånn at språkbruken kunne skilles fra politikken?

De fleste velgere kjenner seg ikke igjen i politikeres reflekterte retorikk. Når menigmann diskuterer politikk skjer det ofte i en språkdrakt som er både uvøren, unyansert og umodererende. Så når mediedekningen av politikken i stadig større grad inkluderer innspill og utspill fra den gjengse velger, endrer den generelle språkbruken seg. Dette har flere enn Fremskrittspartiet forstått. De fleste partiene har i dag sine løse kanoner. SVs Ingrid Fiskaa, Høyres ordførerkandidat i Oslo Fabian Stang og Sps Per Olaf Lundteigen har alle vist en evne til å bruke både udempet språk og utfordre partiets politiske linje. I Arbeiderpartiet har denne stillingen stått ledig siden Jan Bøhler forsvant inn i en opprivende dusjdebatt. Stokkan-Grande har grepet posisjonen begjærlig. Er det en skjødesløs nordtrønder som skal hjelpe Martin Kolberg å knekke Frp-koden?

Se også side 16 og 17