Krympet politikk

Hvis Dagfinn Høybråten ikke tar det personlig, hvem skal ta det da?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Trist, uanstendig, sårende, uverdig, intolerant, udemokratisk. Nei, det var ikke ordene Kristin Halvorsen brukte for å beskrive Dagfinn Høybråten. Det var noen av karakteristikkene hun fikk i retur etter at hun beskyldte KrF-lederen for å krympe folk med sitt fordømmende verdisyn. Slike ufine personangrep skulle de ha seg frabedt, både statsministeren, Lars Sponheim og Aftenpostens lederskribent. Høybråten skrev som vanlig leserbrev til Dagbladet.Det har vært en dårlig start på valgkampen, sukket Kjell Magne Bondevik. Han frykter det verste. Så langt har politiske motstandere hatt den frekkhet å så tvil om hans politiske visjoner og kritisert KrFs politiske linje under Høybråten. Hva blir det neste? Vil Jens Stoltenberg beskylde Per-Kristian Foss for å gi skattelette til dem som har mest fra før?Du skal ikke si mye i norsk politikk før du blir arrestert av debattpolitiet. Både politikere og kommentatorer synes å se det som sin fremste oppgave å luke vekk følelser, engasjement og humor. Siden de ikke har andre sanksjoner enn sin moralske indignasjon, er den til gjengjeld blitt deres fremste våpen. Enhver kritikk av en navngitt politiker er et personangrep, enhver uenighet er en krangel.

Politikernes iver etter å innta offerrollen er påfallende. Mens politikere i andre land er livredde for å framstå som svake og sutrete, har norske politikere ingenting imot at velgerne synes synd på dem. Dagfinn Høybråten er stadig forfulgt, slik hans forgjenger også var det. Carl I. Hagen klarer stadig det mesterstykke å framstille seg som misforstått og urettferdig behandlet av pressen, den samme pressen som trolig skal ha en stor del av æren for Frp\'s vekst. Hans avskjedsreplikk til Akersgata bør hentes fra Richard Nixon: Now you won\'t have me to kick around anymore.

Og denne uka var det altså Kristin Halvorsen som var slem mot Dagfinn Høybråten. Det gjør ham trist. Halvorsens poeng var at Høybråtens politikk gjør både henne og mange andre triste. Det var et angrep på Høybråtens verdisyn, og et forsvar av mennesker som føler seg diskriminert av KrFs politikk. At politikken sammenfaller med Høybråtens personlige livssyn, gjør det ikke til et ufint personangrep. Slik Høyre må tåle å bli angrepet for sin økonomiske politikk uten at Per-Kristian Foss skal ta til tårene, må verdipartiet KrF tåle å bli angrepet for sine verdier. Når Høybråten bevisst velger å trekke fram partiets homopolitikk i valgkampen, må han ikke bli overrasket over at han blir utfordret av en partileder med et mer liberalt syn. For Kristin Halvorsen er dette et like grunnleggende og følelsesladet spørsmål som for Høybråten.Reaksjonene på Halvorsens utspill tyder dessuten på korttidshukommelse både hos politikere og kommentatorer. Det er ikke lenge siden Dagfinn Høybråten kalte Halvorsen og Åslaug Haga for «frustrerte fruer», mens Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim ble omtalt som «utskudd» som han oppfordret Jens Stoltenberg til å luke bort. Kjell Magne Bondevik har kalt Carl I. Hagen for både uredelig og uforutsigbar. Valgerd Svarstad Haugland angret nok at hun sa «Øystein Djupedal, den idioten», men har ellers vært mest såret over personangrep fra sine egne. Og denne uka lanserte Unge Venstre en grovt sjikanerende valgrap, hvor de ikke vil gjøre noe som rimer på «kule» med Åslaug Haga. Samme dag som Lars Sponheim mente Kristin Halvorsen forsimplet debatten, syntes han Venstre-ungdommen bare var morsom. Tidligere har han antydet at Carl I. Hagen er mentalt ustabil, og nordmenn som handler i Sverige er som kjent «harry».

Om ikke annet vet Sponheim hva han snakker om når han kritiserer Halvorsen. Det bør ingen beklage. Snarere kunne norsk politikk sårt trengt noen flere sleivkjefta Sponheimer, harmdirrende Alvheimer og eksplosive Halvorsener. De skaper engasjement og vekker følelser. De lager bilder som er gjenkjennelige for vanlige folk. Den kunsten bør dyrkes, ikke kveles.Personangrep er et ladet ord som ikke trenger et adjektiv for å bli ufint. Men hva er politikk, om ikke dypt personlig? Politikere kan ikke som mafiaen si at det ikke er personlig, det er bare business. Et angrep på politikken er også et angrep på politikerens kjerneverdier. Og når det attpåtil handler om noe så personlig og privat som livssyn og seksuell legning, kan kritikk føles vondt. Det må en politiker likevel takle når han søker makt for å påføre resten av samfunnet sine verdier.

Ingen i Krf ville ta imot den ballen Kristin Halvorsen spilte til dem. Her hadde verdipartiet en gyllen sjanse til å få sin etterlyste verdidebatt. Halvorsen tok dem på ordet og sa hva hun mente om verdiene deres og hvilke hun ønsket i stedet. Men Høybråten og Bondevik vil selv bestemme når og hvordan debatten skal føres. I mellomtida vil de bare ha sagt at Kristin Halvorsen er ufin og bidrar til en skitten valgkamp. Men det er vel å merke ikke et personangrep, bare en observasjon.