Kugalskapen i oss

Si at kugalskap truer ved våre grenser og våre myndigheter settes under et enormt press. Den trinne landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen avkreves garanti om 100 prosent sikkerhet for at vi ikke får galskapen i maten vår. Sykdommen har allerede tvunget landbruksministeren til å love forbud mot beinmel i kraftftret dersom EU gjør det samme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva er det som gjør at denne dyresykdommen sender så sterke vibrasjoner gjennom samfunnet, tvinger myndighetene til å garantere det ugaranterbare og så å si får politikerne til å utstede økonomiske blankofullmakter i kampen for å holde den utenfor våre grenser? Dette skjer jo i en tid da det ikke er kugalskap, men fett som tar livet av folk her i landet. Selv ubeskyttet sex er en større fare for folkehelsa, for ikke å snakke om sigaretter og alkohol.

  • Antakelig inntreffer en kobling mellom to fenomener her: Sykdommen gir makabre og snikende symptomer både for dyr og mennesker, og fører til en smertefull død. Og siden staten er kontrollør, har vi store forventninger til tryggheten. Ja, av staten forlanger vi nærmest risikofrihet både mot sykdommer og ulykker på land og sjø. Men kugalskap og dens menneskelige variant har alt ved seg som skaper frykt. Det er som ved angsten for slanger og edderkopper: Tanken på å bli bitt oppleves som langt verre enn frykten for å få revet opp buken i en bilulykke.
  • Så kan man si: Kugalskap rammer maten, og mat må alle ha for å leve. Rett nok kan vi leve godt på fisk og plantemat, men tilgang på kjøtt er en menneskerett. Vi er imidlertid også avhengig av luft, og ren luft kan vi oppnå ved å redusere forbrenningen av olje og gass. Men det er ingen folkebevegelse for å sette opp bensinprisene for å få ned bilbruken og redusere antall dødelige luftveisinfeksjoner hos tusenvis av mennesker. Det sies at også slike sykdommer har et uhyggelig og smertefullt forløp, men vi greier å distansere oss fra konsekvensene fordi det krever noe av oss selv. Kugalskapen, derimot, er myndighetenes bord.
  • Maten har i det hele tatt fått en helt spesiell plass i den rekken av risikoområder vi omgir oss med daglig. I de aller fleste land er det kraftfulle opinioner mot f.eks. genmanipulerte næringsmidler, selv om det er usikkert om de har noen negativ virkning på dyrenes eller vår helse. «Føre var»-prinsippet kommer til full anvendelse. Men det samme prinsippet kunne på en lang rekke områder ha avverget lidelser og død. Vi er bare villige til å ta større risiko på disse områdene.
  • Datostempling var det første grepet man tydde til etter de konvensjonelle hygienekravene. Det fører sikkert til en enorm sløsing med frisk mat i en verden som sulter, og den gjør maten betydelig dyrere. Nå reises kravet om opprinnelsesmerking, antakelig anført av sterke nasjonale økonomiske interesser, men markedsført i matsikkerhetens navn. Norske lakseprodusenter har fått føle følgene av ryktespredning som først og fremst har som formål å beskytte en nasjonal næring. Kjøtt fra Botswana ble lenge effektivt holdt ute fra norske matdisker, først og fremst av hensyn til norske kjøttprodusenter.
  • Det er selvfølgelig reelle farer for at mat inneholder stoffer som fører med seg sykdom og død. Men ved at vi overfører kontrollen med maten til det offentlige, fraskriver vi oss ansvaret for å sjekke kvaliteten selv. Fra naturen var vi en gang utstyrt med evne til å lukte og smake om mat var farlig å spise. Våre forfedre hadde ikke noe annet å holde seg til, og rett skal være rett: De levde kortere enn vi, av mange grunner.
  • Problemet er bare at om vi eliminerer risiko på et felt, tyter den ut på et annet. Vi fristes gjerne av billig kjøtt i Strömstad, men reflekterer ikke over at det kanskje kommer fra land som vi ellers er livredde for å importere fra. Vi monterer barnesete i bilen, men kjører med nedslitte dekk på glatt føre hvis vi ikke har råd til å skifte hjul. Ja, jo flere sikkerhetsanordninger i bilene, desto fortere kjører vi. Og vi ruser våre passbåter i 50 knops fart uten tanke på at det kan ligge tømmerstokker eller andre drivende gjenstander i sjøen. Noen av oss oppsøker risiko, simpelthen fordi det skaper spenninger som må utløses for at vi skal føle oss vel. Slik er risiko som en stor ballong. Klemmer du på den delen der staten har ansvar, tyter det ut der individene må ta det selv. Ett er i hvert fall helt sikkert: Det risikofrie samfunn er en illusjon.