Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kulene i Kabul

Terror har som mål å tappe oss for vilje og tillit. Derfor er det så viktig hva vi lærer av angrepet i Kabul, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CARSTEN THOMASSENS båre har kommet fra Kabul til Norge. Det åpner et naturlig rom for den helt nødvendige debatten om hva terrorangrepet betyr, og hvordan det brukes politisk. Ikke minst er tida inne for å rette et skarpt og nærgående lys på hvordan Utenriksdepartementet håndterte sikkerhet og informasjon før, under og etter terroranslaget. Dette skylder vi alle som ble drept eller såret da selvmordsbombere og geværmenn tok seg inn i hotellet i Afghanistans hovedstad.

KULENE I KABUL hadde flere og mer langtrekkende mål enn ofrene på Hotel Serena. Terror er narsissisme som politisk våpen, et blodig gateteater som skal sjokkere publikum. Budskapet er: Se på meg! Se på hva jeg er i stand til for at du skal bli redd og hatefull! Bare unntaksvis er menneskene som blir drept eller bygningene som blir bombet det egentlige målet. Den hensynsløse volden er et middel for å utfordre den frie viljen, den frie politiske meningsdannelsen og vår tro på demokratiske rettigheter og prosesser.

EFFEKTIV TERROR skaper høykonjunktur i flaggbransjen. Den kan gjøre undere med budsjettene til politi og forsvar, for ikke å snakke om fullmakter når det gjelder overvåking og kontroll. For politikere er det fristende eller nærliggende å bruke terroranslag som støtteargument for egen politikk, også når forbindelsen er svak eller fraværende. Det er dette SV-leder Kristin Halvorsen har skjønt når hun advarer mot å bruke tragedien i Kabul som argument for den ene eller andre siden i debatten om militær eller sivil innsats i Afghanistan.

DENNE ADVARSELEN er indirekte rettet mot statsminister Jens Stoltenberg som dagen etter attentatet uttalte til Dagbladet at «hendelsen forsterker regjeringens budskap om at Norge må bidra til fred og stabilitet i Afghanistan». Uttalelsen falt i en krevende situasjon og vi skal ikke frakjenne politikerne følelser eller være gjerrige når vi måler opp rommet for politiske feilmarginer. Problemet er at Stoltenbergs uttalelse kan forstås dit hen at han tar Carsten Thomassens bortgang som pant på regjeringens politikk i Afghanistan. Det er i beste fall upassende. Thomassen var dypt skeptisk til krigføringen, noen som bl.a. framgår av hans reportasjer og politiske kommentarer.

HANS DØD SKAL ikke brukes som krigsargument, verken fra den ene eller den andre siden. Det betyr ikke at vi skal glemme. Tvert imot inneholder Carsten Thomassens bortgang en klar forpliktelse på et annet område: Norske medier må fortsette å bringe hjem rapporter fra krigs-, konflikt- og katastrofeområder. Vi må holde høy standard når det gjelder integritet, kritisk evne, grundighet og analytisk evne. Klarer vi det, kan tomheten og følelsen av meningsløshet gradvis erstattes med noe verdifullt og byggende.

DAGBLADET BRAKTE i går en detaljert og kronologisk oversikt over hva som skjedde etter at bombene sprang og kuleregnet startet. Den viser at det er et påtrengende behov for en grundig gransking av organiseringen og håndteringen av sikkerhetstiltak og informasjon. Spørsmålene er mange og flertallet av dem er vanskelige fordi sikkerhet og informasjon ikke bare er snakk om organisasjon, men også hvordan katastrofen virker på enkeltmennesker og deres evne til å mestre kaotiske situasjoner. I dag synes det klart at det skjedde grove svikt i informasjonen, ikke minst overfor de pårørende. Det har utenriksministeren beklaget. Likevel gjenstår et viktig spørsmål: Hvordan kan det skje at UD bryter første bud i all krisehåndtering, dvs. å bare gi ut informasjon som er korrekt og kontrollert?

ET ANNET SPØRSMÅL gjelder de ulike sikkerhetsvurderingene og sikkerhetsnivåene som blir praktisert av UD og forsvaret. Politikere og militært personell omfattes av betydelige tiltak både når det gjelder mannskap og utstyr. Pressefolk og hjelpearbeidere må klare seg med den beskyttelse afghanske myndigheter kan gi. La en ting være klart når det gjelder pressen: Ansvaret for medarbeideres sikkerhet må alltid ligge hos sjefredaktøren. Den kan ikke delegeres. Journalister som deltar i en delegasjonsreise er ikke en del av statsrådens team, men selvstendige og kritiske aktører. Samtidig er det rimelig at også pressefolk tilbys frivillig og likeverdig beskyttelse når faresituasjonen tilsier det.

I ET LITE LAND som Norge binder sorgen oss sammen. Det er en god tradisjon. Like viktig er at vi fortsetter debatten om krigen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media