Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kuler eller løskrutt?

Fredag kommer kulturmeldingen. Kan arkitektur og frie dansegrupper konkurrere med veier og sykehus i valgkampen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«NÅR JEG HØRER

ordet kultur, spenner jeg hanen på min revolver,» skrev naziforfatteren Hanns Johst i et teaterstykke som ble sitert av Hitlers propagandaminister. Om kulturmeldingen inneholder skarpe politiske skudd, gjenstår å se. Men sjelden har en offentlig utredning vært så etterspurt. Kulturlivet venter og venter, på store ord og større pengesedler. Kulturministeren drøyer og drøyer, og forklarer den siste av mange utsettelser med at hun ønsker kulturpolitikken inn i valgkampen. Det skal godt gjøres. Å flytte fokus i et lokalvalg fra veier og sykehjem til framdriftsplanen for nasjonalt kunstmuseum krever talegaver av bortimot himmelske dimensjoner.

FOR KULTUR

blir sjelden politisk krutt. Vi må helt tilbake til striden om kunstnerlønn til Alexander Kielland for å finne et kulturpolitisk stridsspørsmål som preget en valgkamp. Kunstens kjennetegn er at den stiller flere spørsmål enn den gir svar. Og de store spørsmål har trange kår i offentlige utredninger. Konflikten mellom professor Siri Meyer og maktutredningen viser at et humanistisk perspektiv kan kollidere ganske kraftig med maktens språk. Likevel venter vi på kulturmeldingen. For hva er statens oppgave på kulturfeltet, ut over å fordele under én prosent av nasjonalbudsjettet?

DET VI VENTER

på, er selvfølgelig en visjon. Et verdigrunnlag for regjeringen, et hovedsyn på hvilken rolle kulturen skal spille i samfunnet. Et dristig blikk som ser minst ti år framover. Er kultur et middel eller et mål? Politiske begreper som «den kulturelle skolesekken» bruker kulturen som et dannelsesprosjekt. I tillegg er den en næringsvei. Der det finnes en fungerende høyere utdannelsesinstitusjon og et levende kulturliv, fins det også bosetting og næringsliv. Kultursektoren i Oslo er i dag større enn bygg og anlegg. Da jeg gikk på skolen, var «Kultur» ei bok av Arne Martin Klausen. Den hadde en uendelig spiral på omslaget. Av den lærte jeg at nesten alt er kultur. Så hva skal vi med en egen melding?

PEKE PÅ

hvem som har ansvaret for at vi har et kulturliv. Den første kulturmeldingen kom tidlig på 70-tallet, og hadde som visjon å bringe kulturen ut til hele folket. Hver ytterste nakne øy fikk sin kultursjef. Fortsatt er tanken om et godt kulturtilbud til alle, uansett bosted, en av de få tingene partiene kan enes om. Den forrige meldingen, fra nittitallet, våget å smake på ordet kvalitet. Den la vekt på at de store institusjonene må være motorer i utviklingen og levere kunstopplevelser av ypperste merke. Kunstfag i skolen, estetikk og arkitektur ble satt på dagsordenen. Hvordan det ser ut rundt deg, er faktisk et politisk spørsmål.

NÅR VI SER

hvor mange nordmenn som går på festivaler, spel og revyer gjennom en lang, het sommer, kan regjeringen trøste seg med at den i hvert fall ikke trenger å bytte ut folket. Det går flere folk i gallerier enn på fotballkamp. Vi ser mer film og leser flere bøker. Men siden forrige kulturmelding er markedet blitt helt forandret. Det regulerer i dag deler av kulturlivet mer enn statlig kulturpolitikk. Skillet mellom det brede og det smale er stort. Kulturministeren har varslet et løft for dans og de frie scenegruppene. For kulturbudsjettet spises opp av tunge institusjoner. Det er et tankekors at de som får mest - teatrene, museene, Operaen og filharmoniorkestrene - likevel er påfallende fattige.

HVA INNEHOLDER KULTURMELDINGEN?

Det vet bare Valgerd og byråkratene. Tatt i betraktning hvor lang tid det har tatt å få den ut, bør meldingen være visjonær, velskrevet og mulig å sette ut i livet. Men den er skrevet med påholden penn fra fire politiske partier. Den skal forklare Senterparti-ordførere at Operaen ikke går på bekostning av melkesubsidiene, og samtidig berolige Høyre-fruene med at bygget blir både stort og flott. Norsk kulturliv står overfor mange sentrale spørsmål. Skal bokprisene være frie? Skal teatrenes ensembler være faste? Må bibliotekene ha bibliotekarer? Hvorfor gjenspeiler ikke kulturlivet at vi er blitt en flerkulturell nasjon?

RETT ETTER

krigen var det store folkeaksjoner knyttet til kulturspørsmål. Helvetesdebatten, nynorsken og språkreformene i skolen fikk folket ut i gatene. Tenk om kulturmeldingen kunne vekke pasjon og raseri! Det er mulig å tenke slik satirikeren Jack Good gjorde. Han sa: «Når jeg hører ordet revolver, griper jeg etter min kultur.»