Kulissenes kulde

Når makta er utenfor rekkevidde, er også mediene vanskeligere å nå. Med mindre man er totalt uansvarlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AP'S SITUASJON er verre enn som så. Som så - hva? Den er verre enn valgresultatet, meningsmålingene, velgerflukten, gubbeprofilen og mangelen på vinnersaker skulle tilsi. Ap er i samme situasjon som en tabloidavis som opplever dramatisk opplagsras. Partiet kommer inn i en malstrøm, en ond sirkel, og blir maktesløst i forhold til et djevelsk dragsug.

Mens Arbeiderpartiet var det ubestridt største og sterkeste partiet i Norge, hadde det medietekke. Dets forslag og utspill var per definisjon interessante, fordi veien fra idé til virkelighet var relativt kort. Et utspill fra Thorbjørn Jagland var interessant fordi han hadde muligheter til å gjennomføre det. Hans tanker ville på litt sikt kunne bli våre leseres virkelighet. Nå har han ikke mulighet til det. Regjeringsmakt er helt utenfor rekkevidde, og fra opposisjon kan Ap bare komme i flertall sammen med regjeringspartiene selv eller med Frp og SV. Terskelen til massemediene er blitt høyere. Ap's politikk - hvor god den enn måtte være i manges øyne - tilfredsstiller ikke nyhetskriteriene, om viktighet og konsekvens, i samme grad som før. Partiet føler for alvor hvor kaldt det er i kulissene. Det er partiets problemer som nå er interessante, ikke dets politikk.

PARALLELLENE TIL ei avis i krise er mange. Svenske Expressen var i mange år Sveriges og Nordens største avis. Expressen hadde selve suksessoppskriften og delte den gladelig med mindre suksessrike aviser på seminarer og i foredrag. Avstanden til utfordrerne var likevel så stor.

Men så skjedde det noe. Etter en periode med høye stabile salgstall, begynte opplaget å synke. Og det fortsatte å synke. Mange av avisas gamle lesere sluttet å kjøpe den. De nye uteble. Avisas ledelse og eiere begynte å lete etter hva som var gjort galt. De lette etter en ny identitet. En slik kunne best skaffes ved ny redaktør. Fra en situasjon med god redaktørstabilitet gikk man til den motsatte situasjon, med hyppige skifter. Redaksjonelle og kosmetiske endringer ble forsøkt. Men innerst inne håpte og trodde nok avisledelsen, som Ap gjør nå, at den gamle grunnoppskriften fra 60- 70-tallet, tilpasset ei ny tid, skulle virke igjen. Før eller seinere ville leserne forstå at Expressen var deres avis.

Imens gjorde Aftonbladet suksess, fra en lillebrorposisjon à la SV, og ble like stor som Expressen. Og da Aftonbladet vel hadde passert Expressen, hoppet også en del annonsører over, for de vil jo helst nå et størst mulig marked. Dette forsterket de økonomiske problemene og dermed mulighetene til å vinne tilbake de tapte lesere.

SKYGGETILVÆRELSENS onde sirkel er ubønnhørlig logisk. Uten sol, ingen vekst og ingen næring som kan gi ny kraft til igjen å bringe partiet ut av skyggetilværelsen. Ap har dessuten en tradisjon og en image som et ansvarlig parti. Som styringsparti og som stort opposisjonsparti med mulighet til å gripe makta, har det ikke behøvd å love mer enn det med rimelighet har kunnet holde. De små skritt i riktig retning har vært godt nok. Ap fikk kreditt for vår vekst og velstand, nye arbeidsplasser, lavere boligrenter og offentlige velferdsgoder som tross alt tilfredsstilte de fleste. Andre partier, som SV, Frp og Høyre, ble stadig anklaget for å komme med urealistiske forslag, utspill uten indre sammenheng og uansvarlig opptreden. Nå er plutselig Ap i den situasjon at det må velge mellom å skrike for å bli hørt eller å være ansvarlig, traust, grått, kjedelig og alltid nest best.

DESSUTEN ER Ap's støtteapparat dels svekket, dels borte. A-pressen er ikke lenger arbeiderpartipresse. NRK, av Carl I. Hagen kalt ARK, er verken enerådende som fjernsynskanal eller så sosialdemokratisk i sitt vesen og innhold som før. LO-medlemmer stemmer like gjerne på andre partier. I Europa blir sosialdemokratiske regimer sakte, men sikkert erstattet av høyredominerte.

Jens Stoltenbergs oppgave som påtroppende leder er med andre ord mer enn krevende. Han er faktisk avhengig av at de andre gjør feil, og dermed gjør jobben for ham. Regjeringen må føre en politikk som truer hus og heim, rentene og arbeidsledigheten må stige og økonomien må komme i ulage. Og det må skje mens Ap fortsatt huskes som et parti som kan styre og tilby trygghet. Det blir ikke lett.