Kultur- hovedstad

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Byutvikling er noe av det viktigste lokalpolitikere driver med. Hvordan menneskene bor og arbeider, hvor de beveger seg og hvilke tilbud som fins tilgjengelige, former dagliglivet. Når Oslo kommune og regjeringen nå har lagt fram sin storslåtte plan for Bjørvika og Vestbanen, med Munch-museum, Stenersen-samling, hovedbibliotek og Nasjonalmuseum vendt mot fjorden, er det en begivenhet, ikke bare for de nasjonale institusjonene, men også for kunsten og menneskene som kommer til å fylle dem. Oslo kan endelig bli en kulturhovedstad.

For én gangs skyld har man satt seg store, hårete mål: Innen 2014 skal tre nye praktbygg være på plass. Store kulturinstitusjoner bør ligge der folk møtes og ferdes. Når museene flytter ut av gamle, umoderne og trangbodde lokaler, åpner det seg muligheter for andre. Nasjonalmuseet får god plass, og nærhet til Astrup- Fearnleys samlinger på Tjuvholmen. Operaen har allerede trukket mye folk til Bjørvika. Det er å håpe at bydelen blir fylt av liv når senketunnelen er ferdig og parker og kafeer overtar for motorveien. Den som bekymrer seg for at Tøyen vil miste sin stolthet når Munch-museet flytter, kan bruke kreftene på å finne nye bruksområder for lokalene, for eksempel et lokalt kultursenter.

To av de nye byggene blir naboer til operaen. Det forplikter. Snøhettas vakre marmorbygg må verken sperres inne eller blekne ved dårlig naboskap. Arkitektene som får tilslaget må tegne bygg som forholder seg til operaen og fjorden, og som bidrar til å løfte Bjørvika til den nye kulturbydelen.

Det innebærer at arkitektkonkurransene må utlyses raskt, og at politikerne må holde fast ved de visjoner som ble framlagt i går, om at dette skal bli tre påkostete bygg. Vi tar dem på ordet, og lover å minne dem på løftene gjennom de neste seks åra, til Oslo har fått sin nye fasade.