KONFLIKTEN etter Muhammed-tegningene er forklart med religion, ideer, kultur. Noen mener den amerikanske samfunnsviteren Samuel Huntington har fått rett: Der vi tidligere ville ha forklart de reelle motsetningene som interessekamp, er egenheter ved islam og vestlig rasjonalisme de siste ukene diskutert som de fundamentale drivkreftene bak reaksjonene. Der vi for eksempel i Nord-Irland-konflikten så på den religiøse dimensjonen som «overbygning», mens de økonomiske motsetningene var «basis», er opprøret etter Muhammed-tegningene nesten bare forklart innenfor en idémessig ramme. Mens vi tidligere så på Midtøsten som en kamp om jord, vann, arbeid, inntekt og olje, drøftes nå konflikten like ofte som en kulturkonflikt. Midtøsten er blitt religionshistorikernes og antropologenes arena. For 20 år siden sa vi om dem at de beskjeftiget seg med restkategoriene etter at de økonomisk orienterte fagfolkene hadde sagt sitt.

I FESTSKRIFTET til Francis Sejersted, Demokratisk konservatisme skriver historikeren Hans Fredrik Dahl at det er skjedd en merkbar dreining mot ideenes historie i historiefaget. «Oftere enn før settes ideers, forestillingers og begrepers historie i fokus for historiske undersøkelser», skriver han. Han ser dette i lys av allmenne strømninger. Etter at historie i flere tiår har dreid seg om materialistiske grand theories , har kulturfag og samfunnsfag kommet under innflytelse av helt andre strømninger. Marx er erstattet av Foucault og Bordieu. Det kan tolkes som en reaksjon mot den interessebetonte forståelse av historiske forløp, da ideer og religioner ble sett på som dårlige bortforklaringer for å skjule de virkelige motsetningene som handlet om kampen om materielle verdier, råstoffer, teknologi. Dahl viser til at mange bøker og artikler om utviklingsspørsmål i de siste par tiåra primært handler om ideers innhold og rekkevidde. Rune Slagstads berømte verk De nasjonale strateger gjenreiste ideenes og de ideelle motivenes status i forståelsen av den 19. og 20. århundres norske historie, som en motvekt til det Dahl kaller «interesse-analysens tyranni». Den samme tendensen gjør seg åpenbart gjeldende internasjonalt.