Kultur først

Striden etter Muhammed-tegningene har vist at kultur har erobret økonomiens plass som forklaring på konflikt og utvikling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONFLIKTEN etter Muhammed-tegningene er forklart med religion, ideer, kultur. Noen mener den amerikanske samfunnsviteren Samuel Huntington har fått rett: Der vi tidligere ville ha forklart de reelle motsetningene som interessekamp, er egenheter ved islam og vestlig rasjonalisme de siste ukene diskutert som de fundamentale drivkreftene bak reaksjonene. Der vi for eksempel i Nord-Irland-konflikten så på den religiøse dimensjonen som «overbygning», mens de økonomiske motsetningene var «basis», er opprøret etter Muhammed-tegningene nesten bare forklart innenfor en idémessig ramme. Mens vi tidligere så på Midtøsten som en kamp om jord, vann, arbeid, inntekt og olje, drøftes nå konflikten like ofte som en kulturkonflikt. Midtøsten er blitt religionshistorikernes og antropologenes arena. For 20 år siden sa vi om dem at de beskjeftiget seg med restkategoriene etter at de økonomisk orienterte fagfolkene hadde sagt sitt.

I FESTSKRIFTET til Francis Sejersted, Demokratisk konservatisme skriver historikeren Hans Fredrik Dahl at det er skjedd en merkbar dreining mot ideenes historie i historiefaget. «Oftere enn før settes ideers, forestillingers og begrepers historie i fokus for historiske undersøkelser», skriver han. Han ser dette i lys av allmenne strømninger. Etter at historie i flere tiår har dreid seg om materialistiske grand theories , har kulturfag og samfunnsfag kommet under innflytelse av helt andre strømninger. Marx er erstattet av Foucault og Bordieu. Det kan tolkes som en reaksjon mot den interessebetonte forståelse av historiske forløp, da ideer og religioner ble sett på som dårlige bortforklaringer for å skjule de virkelige motsetningene som handlet om kampen om materielle verdier, råstoffer, teknologi. Dahl viser til at mange bøker og artikler om utviklingsspørsmål i de siste par tiåra primært handler om ideers innhold og rekkevidde. Rune Slagstads berømte verk De nasjonale strateger gjenreiste ideenes og de ideelle motivenes status i forståelsen av den 19. og 20. århundres norske historie, som en motvekt til det Dahl kaller «interesse-analysens tyranni». Den samme tendensen gjør seg åpenbart gjeldende internasjonalt.

DEBATTEN etter Muhammed-tegningene utfordrer den materialistiske visjonen om framgang og modernisering vi har i Vesten. Diskusjoner og demonstrasjoner har vist andre sider av forståelsen av hva demokrati er og hva utvikling er. Samfunnet blir da noe mer enn det som rommes i økonomiske og teknologiske kategorier. Det har vært vanlig å se konflikten i Midtøsten i lys av den vestlige imperialismen slik den utviklet seg etter 2. verdenskrig. Som andre u-land ble statene i Midtøsten målt mot de materielle standardene som i-landene representerte. Framgang og utvikling ble knyttet til økonomi og industrialisering. Det gjaldt for u-landene å ta etter de industrialiserte landene. Og u-hjelp har i 40 år vært målt i dollar og nasjonalprodukt. Invasjonen av Irak ble rett nok av amerikanerne begrunnet med at det skulle bringe demokrati til regionen. Men hulheten i dette var det ikke vanskelig for folkene i regionen å se: De korrupte regimene og deres udemokratiske potentater ble tålt så lenge de vestlige maktene hadde nytte av dem.

VI HAR FÅTT et rikere, men kanskje også mer komplisert samfunnsbilde fra Midtøsten gjennom Muhammed-debatten. Vi har sett nye dimensjoner ved både tros- og tankeliv. Det som kjennetegner mennesket i forhold til andre skapninger er jo at det søker meningen med livet. Det kan reflektere over seg selv. I dette bildet må vi også erkjenne at religionen spiller en rolle for mange, selv om vi i det fornuftsstyrte vesten stiller oss fremmed til det de står for av irrasjonalitet og obskurantisme. Kultur er å skape mening i tilværelsen, og mennesker i samfunn vever et nett av meninger -  religion, ideer og ideologier. De kan drives fram av både fornuft og følelser. I den aktuelle striden om vestlig sekularisme mot islam har vi også heldigvis sett at vi i Vesten kan innta en kritisk posisjon mot vårt eget. Det er styrken ved vår kultur, ikke dobbeltmoralen, som sier demokrati, men mener olje.