Kultur og elite

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I en kronikk her i avisa forleden og i sitt eget tidsskrift Samtiden har redaktør Knut Olav Åmås skarpt kritisert det han kaller en manglende ambisiøs elitetenkning innen norsk kunst- og kulturliv. Han benytter fire eksempler fra musikklivet for å illustrere sitt poeng, i alle tilfellene dreier det seg om kunstneriske ledere som ble headhuntet til landet, men som enten ble sparket ut eller reiste frivillig etter relativt kort tid.
  • Åmås' kritikk dreier seg imidlertid ikke bare om musikklivet. Den går langt dypere og angår forholdet mellom bred massesatsing og bevisst satsing på de beste, på eliten. I motsetning til hva som tradisjonelt har vært synet her til lands, at bredde av seg selv vil skape enere, hevder han at en knallhard satsing på de beste skaper toppene, som så vil løfte de andre opp.
  • Den underliggende, ideologiske årsaken til at vi i Norge synes å reagere allergisk på elitedyrking i kulturlivet, ligger i likhets- og demokratitanken. Spørsmålet er imidlertid om det tjener demokratiet å la kulturen forfalle til middelmådighet.
  • Som Åmås skriver, er det bare i idretten det er lov å satse på eliten. Derfor er Norge en sportsnasjon og ikke en kulturnasjon. Dette bør mane til ettertanke. Det demokratiske når det gjelder idretten ligger dels i at så mange får mulighet til å utfolde sine talenter - noe som selvfølgelig også må gjelde for annet kulturliv. Men vi vil også påstå at det er en demokratisk rett å kunne få tilgang som tilskuer eller tilhører til de aller beste fotballkampene, musikkframføringene eller andre kulturaktiviteter.
  • Alle forstår at vitenskap ikke kan drives demokratisk. Der har de beste så vel mer taletid som beslutningsmyndighet. Bare på den måten kan innsikter og oppfinnelser erobres som i neste omgang kommer alle til gode. Slik er det innen kunst og kultur også. Vi vil derfor håpe at den diskusjonen Åmås har åpnet for, vil munne ut i en forståelse av at vi trenger en langt bredere og mer ressurskrevende satsing på grunnutdannelse innen kulturlivet, slik at den bredden som trengs for at noen topper skal framstå, blir styrket. Og vi trenger en bevisst dyrking av de toppene som deretter vokser fram.