Kultur og rett

Er det virkelig mulig å kalle en fars drap på sin datter for «kulturuttrykk»?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forrige uke ble svensk-kurdiske Fadime offer for et såkalt æresdrap. I går sendte NRK dokumentaren «Sirhans tapte ære», om jordaneren Sirhan Abdullah, som i hjemlandet drepte sin søster med fire skudd fordi hun var blitt voldtatt av sin svoger. Morderen fikk seks års fengsel, svogeren gikk fri. «Jeg saget over ei råtten grein for at treet skulle overleve,» forklarer han, til tross for den dobbelte grusomheten som ligger bak uttalelsen. Jenta ble drept fordi hun var blitt voldtatt. Fadimes morder og far i Sverige kunne nok sagt noe av det samme: Datteren hadde brutt med familiens og klanens lov og tradisjoner. Det er viktigere enn om statens og samfunnets lov blir krenket.

I utgangspunktet er det i førmoderne samfunn straff og gjengjeldelse overlates til familie eller klan. Familiemedlemmene er en slags familieeiendom. Men foruroligende nok synes det som om også moderne samfunn har en tendens til å skape klaner med liknende æresbegreper som dem vi kjenner fra samfunn der staten er svak eller ikke-eksisterende. De består imidlertid av mennesker som av forskjellige grunner har satt seg utenfor samfunn og stat, så som mafiagrupper, enkelte motorsykkelgjenger og ekstreme våpenfantaster i USA.

Både «æresdrap», tvangsekteskap og andre voldsformer innen familien som bryter med menneskerettighetene, må betraktes som det de er: kriminelle handlinger på linje med gjengoppgjør. Selv om aktørene kommer fra andre deler av verden, vil det være galt å se handlingene som uttrykk for en kultur. Det dreier seg om forskjeller i rettsoppfatninger. Kultur og rettsoppfatning er nok uløselig sammenvevd og forbundet, men også farge og form opptrer alltid sammen i virkelighetens verden. Ikke desto mindre må vi betrakte og analysere dem på forskjellige måter om vi skal forstå dem.

Kaller vi brudd på allment aksepterte rettsregler for «kultur», har ordets assosiasjoner lett for å smitte over på forbrytelsen, som på en eller annen måte liksom skal tolereres. Derfor har man blant annet i Sverige forskjellig giftealder for jenter av ikke-svensk opprinnelse og «rene svensker»: 15 for innvandrerjenter, 18 for svensker, slik det kom fram i forbindelse med drapet på Fadime. Dette skal nå heldigvis endres. Alle innbyggere i et land har krav på samme rettigheter og samme rettsbeskyttelse. Så får det kulturelle mangfoldet utspille seg på denne bakgrunnen.

Slik er det i alle fall i vår del av verden. Dersom noen mener at dette er galt, må de argumentere politisk for sitt syn og for eksempel forsøke å få demokratisk flertall for at familien og ikke individet skal være rettssubjekt. Men å tenke slik forutsetter igjen at man ser staten som «sin», at man opplever at samfunnets lover også beskytter ens egne rettigheter, og at man deltar i den demokratiske prosessen. For at det skal skje, må den så mye omtalte integreringen bli virkelig. Å være integrert kan ikke bety at man skal oppgi sine kulturelle skikker, sin tro eller sin klesdrakt, men at man føler seg hjemme i samfunnet, som en aktør på lik linje med andre.

Det forutsetter igjen at de som har bakgrunn i mer eller mindre førmoderne samfunn og tradisjoner, tar spranget inn i moderniteten. Det er ingen enkel prosess, men den er i gang i muslimske miljøer. Med utgangspunkt blant muslimer i Sverige og Tyskland er det oppstått et «Euro-islam». Etter deres oppfatning må islam i Europa ta menneskerettighetene og verdsettelsen av individet opp i seg. Det kan religionen også gjøre - man må bare kunne skille dens kjerne fra de kulturelle klærne den ellers har iført seg omkring i verden.

Modernisering er en vedvarende prosess, som heller ikke vi i Norge noen gang blir ferdige med - det ser vi blant annet av kirkens uro omkring homofili. Det er livets lov at modernisering, som enhver annen frigjøringsprosess, bare kan føres av dem det angår. Vi kan bare prøve å forstå, også hvorfor barbariet er så seiglivet, og vise at det finnes gode grunner til å følge våre rettsregler - samtidig som vi gir dem som er modige nok til å bryte ut, vår fulle støtte.