Kultur på markedet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter snart tre tiår med avvikling av det sosialdemokratiske reguleringssystemet er kanskje tida også kommet til kulturfeltet. Kulturmeldinga som ble lagt fram tidligere i høst, var i hvert fall ikke noe kraftfullt forsvar for den offentlige kulturpolitikken som har vært ført av regjeringer i fargesjatteringer fra rødt via grønt til blått. Men meldingen signaliserte heller ingen nye tanker om det offentliges rolle i kulturlivet. Og vi kunne ikke ut fra den ane at regjeringen nå vil gå løs på en avvikling av det byggverket av offentlige støtteordninger som er reist de siste 50 åra.

Det er derfor med en viss interesse vi leser om en utredning av tidligere prisdirektør Egil Bakke utført for Handelshøyskolen BI. For han tar klart og tydelig til orde for en helt annen kulturpolitikk, der markedet skal styre. Nå kan man si at siden det kommer fra Bakkes hånd, er det ikke en eneste uventet tanke i utredningen. Han har jo offentlig stått for en mest mulig markedsstyrt økonomi lenger enn de fleste av dagens markedsideologer. Men utredningen kan også være et første innspillet i en debatt som kan rokke ved de kulturpolitiske arrangementene vi har.

Bakke konkluderer sin utredning i fire punkter. Han mener statens «bokpolitikk» trolig har hatt skadelige virkninger mer enn gagnlige, fordi den har ført til dyrere bøker enn markedet ville ha gitt. Avisstøtten har trolig ingen positive virkninger, mangfold og ytringsfrihet ville vært like godt ivaretatt av et markedsstyrt system. Kringkastingsreguleringen er feilslått, og i stedet for lisens, kunne NRK gå over til betal-TV med langt mer gunstige resultater. Scenekunst og deler av musikklivet har Bakke vansker med å tenke seg opprettholdt uten offentlig støtte, men også her bør institusjonene bli utsatt for sterkere egenkrav.

Bakke ønsker seg debatt, og det bør han få, for dette er jo tanker som også tenkes utenfor Norges grenser. Kulturkonsumet øker, og med det øker også interessen for feltet blant kapitalistene. Striden på eiersiden i Gyldendal kan sees i dette perspektivet. Kultur og næringsliv nevnes ofte i samme åndedrag også når det gjelder lokalt kulturliv. Kanskje vi trenger en ny kulturmelding, slik at ikke bare Egil Bakkes snevre markedsentusiasme ligger til grunn for debatten?