- Kultureliten hater arbeiderklassen

Men de påstår at de elsker dem, sier Karl-Fredrik Tangen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- DET FINNES EN stor gruppe som tilsynelatende elsker arbeiderklassen, men som egentlig hater dem. De vil gjerne «redde» arbeiderklassen. Redde dem fra livsstilen deres, smaken deres, språket, måten de oppdrar barna på. Alle disse tiltakene har et estetisk element - man skal liksom redde arbeiderklassen fra å ha pynteputer hjemme.

Det sier høgskolelektor ved Norges markedshøyskole, Karl-Fredrik Tangen, til Dagbladet.no. Han sikter til de intellektuelle i Norge, særlig de på venstresiden, de med «kulturell kapital».

«Kulturell kapital» forståes gjerne som dannelsen man skaffer seg gjennom oppvekst og utdannelse. Den gir seg utslag i at man har bestemte former for smak, og typisk er forståelse for kunst, politikk og litteratur, og bestemte vaner og interesser. En lang universitetsutdannelse gir for eksempel prestisjefylt kunnskap - kulturell kapital - som gir deg makt i samfunnet.

TANGEN MENER de kulturelle elitene underslår hvor mektige de er, sikrer privilegier til sin egen gruppe og gjemmer seg bak et godhetsideal mens de utroper de med mye økonomisk kapital til den store fienden.

- Mens arbeiderklassen får stønader og trygder fra NAV, får denne overklassen stipender, sier han.

Han nevner stiftelsen Fritt Ord, som har milliarder i fond og som deler ut penger til ulike kulturprosjekter i Norge. Organisasjonen fikk sin store kapital fra eierne av Narvesen, som ville sikre en åpen distribusjonskanal for aviser og tidsskrifter i Norge:

- Pengene til Fritt Ord er jo størknet kvinnesvette fra Narvesen-kioskene. Man kan lure på hvor stolte disse kvinnene blir over at overklassen breier seg med bokpenger i Welhavensgate. Det estetiske i verden er ikke uskyldig. Elitene har klart å gjøre sin smak til den rådende i samfunnet, sier Tangen.

Tangen mener man trenger klasseanalyser for å avdekke hvordan elitenes systemer fungerer. Han er skeptisk til «godhetssystemer» - altså frivillig arbeid og kulturprosjekter hvor det hovedsakelig er kulturelitens barn som gjør idealistisk arbeid.

- Jeg laster overklassen for at de skyver andre foran seg. De påstår de er til stede for de andre, og er maktkritiske, men fornekter sine egne interesser. Fornektelsen er ikke nødvendigvis taktisk eller strategisk, den kan like gjerne være ubevisst. Men ofte er støtte til idealistiske kulturprosjekter støtte til døgenikter fra overklassen. Overklassebarna kommer seg på denne måten inn i meningsløse prosjekter i verden hvor det sentrale poenget er å overbevise andre, og skaffer seg verdifull kulturell kapital som senere gir dem viktige posisjoner i samfunnet, sier Tangen.

I 1979 KOM boka «La Distinction» («Distinksjonen») av den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Den er blitt en av de aller viktigste samfunnsvitenskapelige analysene etter at den kom ut. I boken viser Bourdieu, gjennom å studere det franske samfunnet, hvordan kulturell kapital gir makt og innflytelse på samme måte som økonomisk kapital. Han viser hvordan enkeltmenneskenes estetiske preferanser er bestemt gjennom klassetilhørighet og sosial plassering, og at forskjellene mellom klassene opprettholdes ved at de med kulturell kapital effektivt sikrer at deres preferanser er eksklusive, og vanskelig for andre grupper å tilegne seg.

Tangen er svært opptatt av Bourdieus analyser, men samtidig omstridt i norsk akademia fordi han jobber for næringslivet og bruker disse analysene i reklamebransjens arbeid.

- Jeg er marxist. Jeg ser verden i strukturer, og tror vi trenger en analyse av strukturene for å kunne gjøre noe med fordelingen av ressurser i samfunnet. Begrepet klasse leses ofte som «industriarbeider». Men en slik klasseforståelse er koblet til en tid som ikke er lenger. Klasse er mye mer komplekst enn det. Menneskers bakgrunn er viktig, og ofte avgjørende for mulighetene du har, sier Tangen.

Han mener skolen reproduserer forskjellene som finnes i samfunnet:

- Det har skjedd en voldsom ensretting av grunnskolen. Man kan se med en gang hvem som blir skoletapere i hvert kull. Etter krigen hadde jo arbeiderbevegelsen en følelse av at de hadde vunnet, for eksempel skolesystemet. Men analysen viser nå at det er ikke riktig. Dannelsessystemene som kom fra folk flest, de forsvant. Nå har vi fått SV-linja isteden. Vi har et skolesystem som forklarer arbeiderklassen at deres måte å se verden på er gal. Skolen lærer arbeiderklassen å fortsette å være arbeiderklasse. Man lærer dem hva de ikke er flinke til, sier han.

«SV-linja» mener Tangen man gjenfinner på en rekke områder i samfunnet, og er en del av det systemet som tilgodeser de med kulturell kapital:

- Ideen er at man skal prate på arbeiderklassens vegne. «Vi syns så synd på deg, det er så mange fattige og vi skal snakke for deg». Debatten rundt kjøkkenbordet i dannede hjem blir betraktet som måten alle burde snakke med hverandre på. Du må være med på dialogen. Og elite-Norge eksporterer dette over hele verden. Hadde hele verden vært som kjøkkenbordet til familien Stoltenberg, hadde verden vært et bra sted, er tanken, sier han.

Tangen mener dette er sympati på et nivå, men ikke-sympati på et annet. Det skapes typiske «godhetssystemer» som bistandssystemet, som ofte viser seg å ikke motvirke fattigdom slik det var ment.

- Mange av de ungdommene som jobber gratis og driver med kulturting vet i kroppen sin at dette belønnes. Det gjør at du kan være overklasse og ikke overklasse samtidig.

TANGEN MENER klassestrukturene i Norge viser seg tydelig i yrkesstrukturen:

- Vi har 750 000 uten arbeid. Og hva skjer på et sykehus, som er et slags samfunn i miniatyr? De ulike ansatte dropper ut på ulike tidspunkt som følger klassesystemet. Renholderne og hjelpepleierne er de første til å gå over på trygd, så kommer sykepleierne, mens legene jobber evig. Og dette er jo interessant for eksempel i forhold til pensjonsreformen, hvor det å jobbe lenger skal belønnes i større grad. Dette vil tilgodese elitene, mener han.

- Men er ikke angrepet ditt på kultureliten akkurat det samme som Frps holdning med når de sier de snakker på vegne av «vanlige folk» og kritiserer offentlige institusjoner og ordninger?

- Nei. Frp ser på individet uten strukturelle koblinger, og da blir løsningen alltid «ta deg sammen». Jeg mener man må jobbe med samfunnets organisering for å jobbe med fordeling og makt. Arbeiderklassen trenger sine egne institusjoner. For eksempel fagbevegelse, og at de kulturuttrykkene de liker får en plass. Arbeiderpartiet er rammet av at overklassen alltid drar dit makta er, av at makt korrumperer, og av nepotisme. Vi trenger et arbeiderparti som rekrutterer på grunnplan og drar folk oppover i systemet sitt, mener han.

Han mener Frp har fylt tomrommet etterhvert som AP er for toppstyrt, og at SV også har en misjon:

- Det er fint at vi har SV, for også eliten trenger sitt parti. Men vi trenger et parti som tydeliggjør hvem som eier velferdsstaten. De fattige trenger noen andre enn SV til å snakke for seg. Frp har forstått selvforståelsen til den nye arbeiderklassen, som blant annet er at man ikke ser på seg selv som arbeiderklasse. Problemet er at partiet ikke har en god analyse av verden.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.