Kulturelle røvertokt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I morgen sender NRK annen del av «Brennpunkt»-dokumentaren om Martin Schøyens manuskriptsamling, de såkalte «buddhismens dødehavsruller». Det første programmet rettet søkelyset mot hvordan den norske forretningsmannen har skaffet kunstskattene. Dokumentaren tilbakeviser at noen av privatsamlingens sentrale manuskripter ble «reddet ut» under Taliban-regimets herjinger i Afghanistan. Det synes klart at skrifter er utført illegalt også fra Pakistan, og den pakistanske ambassaden har allerede gjort krav på sin del av samlingen på vegne av landet. Vi befinner oss med andre ord midt i kjernen av det etiske dilemma når det gjelder kunst som er truet av krig eller mangel på ressurser og tidsmessige restaureringsmetoder: Hva betyr det å redde gjenstander versus den moralske rett til å overta eierretten og ansvaret for noe som tilhører andre?
  • De fleste land har i dag regelverk som forbyr utførsel av nasjonale kulturskatter. Det betyr at svært mange verdifulle samlinger inneholder gjenstander som i utgangspunktet er stjålet. Likevel kan tilbakeføringen være problematisk, fordi det er usikkert hvem den opprinnelige eieren er, enten det er stater eller privatpersoner. I alle fall er det de mektigste landene og de største museene som setter den etiske standarden for hvordan man håndhever internasjonale regler for hva man kan ha i sine samlinger. De største har selv så mange svin på skogen at moralen er mer enn utvannet. Men Schøyen-samlingen har i disse dager oppnådd en så stor oppmerksomhet at både eieren, og indirekte også Universitetet i Oslo, er ansvarlige for å tilbakeføre de gjenstandene som tilhører andre stater og museer.
  • I kjølvannet av «Brennpunkt»-dokumentaren larmer det også av interne oppgjør mellom forskerne på UiO som har deltatt i forskningen på samlingen, og dem som slår alarm mot denne typen «kulturelle røvertokt». Det er åpenbart nødvendig å gjennomgå samlingen med tanke på å spore mest mulig tilbake til sine lovlige eiere. Den norske stat bør ha ganske andre kulturforpliktelser enn å involvere seg som kjøper.