Kulturens lederkrise

Landets fremste kulturinstitusjon, NRK, har fått en sjef fra næringslivet og en kulturredaktør fra politikken. Hvorfor har ikke kulturlivet lederemner?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MED JOHN G. BERNANDER i sjefsstolen på Marienlyst har Sørlandet for første gang på de 100 år siden Vilhelm Krags begrep ble skapt, besatt en kommandopost i en av landets fremste kulturinstitusjoner. Dette er oppsiktsvekkende ikke bare av geografiske grunner. Bernander er jo heller ingen kulturpersonlighet. Han er tvert imot forsikringsdirektør, riktignok for skip. Men de er kultur bare når de er plassert inne i flasker.

DETTE SIER IMIDLERTID mer om lederutviklingen i norske medier og kulturinstitusjoner, enn om kulturnivået hos norske bedriftsledere. Etter prosessen med ny NRK-leder, bør Kultur-Norge gå i seg selv. Det er jo flust av kultursjefer, men knapt noen som har en tyngde som gjør at de uten videre er kandidater til store nasjonale lederoppdrag. De er nok faglig patente, men få kan formulere seg med kraft om hvordan verden bør se ut. Det later til at kulturlivet er blitt preget av underholdningskulturens kortsiktige og flinke overflatiskhet.

Med mulig unntak for Åse Kleveland, spesielt etter at hun har hatt suksess som direktør for Svenska Filminstitutet, har det knapt vært brakt fram navn innenfor denne sektoren som kandidater til sjefsstillingen i NRK etter Einar Førde. De store avisene har ingen selvinnlysende lederemner å tilby, de nasjonale kulturinstitusjonene er heller ikke slik bemannet. Universitetene er ikke arena for lederutvikling. Kåre Norum hadde rett nok legitimitet utenfor universitetet som landskjent personlighet før han ble rektor, men det var som kjøkkenskriver på TV, ikke som universitetsleder. Det store forskningsadministrative byggverket har heller ingen å tilby. Bare forlagene var inne i bildet, og Kristenn Einarsson i Bokklubbene kunne ha blitt NRK-sjef.

DETTE ER ULIKT alle andre land vi kan sammenlikne med. I våre naboland vil det være en hel flokk av kandidater fra kultur og medier til en tilsvarende stilling. Så sier vel det hele noe om hvor få vi er her i landet? Er kulturarenaen simpelthen for liten til å ale fram habile lederemner? Det er lett å slå seg til ro med en slik resignasjon. Men det holder ikke. For om vi går litt tilbake i tida, sto jo feltet fram med nasjonale strateger av stort format. Slekta fra 1905 skulle legge grunnlag for en ny nasjonal selvbevissthet i en selvstendig stat, og de trengte ikke å gå til det elementære næringsliv for å finne ledere: Hans Aall bygde Folkemuseet, Waldemar Christopher Brøgger fornyet Universitetet, Harry Fett var Riksantikvar en mannsalder og la grunnlaget for institusjonen Kunst på arbeidsplassen. Jens Thiis ledet restaureringen av Domkirken i Trondheim og var Nasjonalgalleriets dominerende sjef i første halvdel av 1900-tallet. William Nygaard var vår første forlegger av format, og Harald Grieg vår andre. Begge var karer som kunne ha prydet regjeringer og bekledd de høyeste stillinger så vel i det private som det offentlige.

SELV KAPITALEIERNE var kulturbyggere. Freias Harald Throne-Holst bygde hus, park og sal for sin store Munch-samling. Vi hadde Røwde og Rinde. Man kan si at kapitaleierne var kulturelle, og kulturfolkene var entreprenører. Med tanke på Røkkes ønsker om å kjøpe NRK på Marienlyst, ser det ut til at dagens kapitalister helst vil kjøpe de husene som tidligere generasjoner har fylt med kultur. De gamle ville gi ånd til husene, nå håper kapitalistene å overta husenes ånd.

I DAG ser jeg ingen kulturelle entreprenører, men en grå masse av byråkrater, kultursekretærer og direktører når jeg ser ut over kulturfeltet. Her er få institusjonsbyggere. Dette sier noe om samfunnets verdier og kulturens lederutvikling. Ledelse er overlatt næringslivet. Frederik Stang ville ha talentene inn i Stortinget for å utvikle ledere for de store nødvendigheter. Nå utdanner politikken lobbyister og informasjonsrådgivere. Forsvaret, som også er en lederskole, inntar sjelden høydene i det sivile samfunn. Og fra skolestua går det ikke lenger noen vei inn i de nasjonale institusjoner. De få som våger spranget, oppdager at de er bundet av åremål og fagforeninger, som heller ikke appellerer til de frie ånder som vil fly litt.

SÅ SITTER MAN da igjen i forsikring. Eller i treforedling. Det er blitt så naturlig å hente ledere der at de fleste av oss har begynt å tro at det bare er næringslivet som kan utvikle dem. Og de som har konkurrert om å selge poliser og papir, kan selvsagt alt om bunnlinja, det sentrale element i den rådende ideologi. Kulturinstitusjoner er imidlertid ikke skapt for profitt. De skal ivareta ånd og tradisjon. Men selv den slags aktiviteter trenger ledelse.