Kulturens prolaps - sykdom som livsstil

Dette er et neget iookagt essat in okagete jriooer. Den kultiverte lidelse er nok et bevis på hvor sunt sykdom kan være _ for erkjennelsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det begynte med et prolaps. Dikteren fikk vondt i ryggen. Så ønsket hun å forstå mer. Hun begynte å jakte på et språk om kroppens erfaringer. Og hun ville forstå mer av kroppen som et språk. Kropper sladrer jo hele tiden _ om barndom, kjærester, arbeid og kultur. Verdens uro renner gjennom kroppen, og den forsøker etter beste evne å skape orden. Sykdom er et av kroppens fremste språk, og evner man å lytte like godt som Karin Sveen, kan man lære riktig mye. Hun skriver seg elegant inn i tradisjonen etter Susan Sontags essay «Sykdom som metafor.»

Mye kunst har dratt nytte av kroppslige krenkelser. Det er blitt mange romaner av de unge forfattere som ikke kom over bukken i gymtimen. Via Karin Sveens prolaps føres vi inn i mange tankerekker. Hun skriver om vår samling rundt sykdommen som et felles rituale, om profesjonaliseringen, vår helsedille, skjønnhetskult om helsevesenet som sykdomsfabrikanter og om hjelpere som skjønner for lite. Og mye mer. Det er intellektuelt skarpt, og også morsomt. Her er noen kvasse hilsener til behandlerne. Mange dialoger mellom pasient og lege har brutt sammen før samtalen starter.

Livsform

Karin Sveens hovedærend er at sykdom er langt mer enn det som rammes av et snevert medisinsk sykdomsbegrep. Det kan også være en livsform. Lidelsene kan være nødvendige retretter i en selvets kultur som til de grader dyrker den ene-stående. De setter ned farten og gir pusterom. Kulturens prolaps er for forfatteren at vi har et språk om lidelse som i liten grad fanger opp nettopp dette. Vårt språk om klarer ikke å fange opp sykdommens språk; som er urolig og vanskelig lar seg fange av enkle, rasjonelle modeller.

Det er en svakhet at hennes nøkkelbegrep den kultiverte lidelse blir litt for vagt. Alle lidelser er jo nødvendigvis farget av kulturen, og således kultiverte, men det er ganske stor forskjell på hvilke dialoger forskjellige lidelser fører med samtiden. Noe medfører skam, andre gir ære.

Dette er et essay som tar sin sanger på alvor. «Essay» er et begrep som er i ferd med å bli inflatert, ikke minst av forskere som skvetter rundt seg med slike betegnelser straks de har skrevet en «artikkel». Jeg liker å holde på at essayet er en meget prentensiøs og aristokratisk sjanger, med minst en fot innenfor skjønnlitteraturen. Essayisten står frem med seg selv, og tar det som en selvfølge å bli tatt på alvor som sådan. Karin Sveens bok lykkes som essay nettopp fordi det er personlig originalt om det allmenne.

Dikter

Hun drar selvfølgelig veksler på at hun er skjønnlitterær forfatter. Det finnes etter hvert en rik skog av tekster om kropper. Mange av dem er godt tenkt, men hemmet av et språk som er plagsomt kantete i forhold til de kroppslige erfaringene selv. Kropper er åpne i flere ender, og slik minner de om dikt. Fordi denne boken er skrevet av en som kan å dikte, blir den mer erfaringsnær enn mye annet.

PS. Hun har lært meg om forskjellen på frisk og sunn. Frisk er bra, mens sunn ofte viser seg å være usunt. DS.