Kulturkollisjon

Kulturene støtte sammen da begrepene toleranse og medlidenhet ble diskutert under Wergeland-konferansen i Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TORSDAG MORGEN ankom den muslimske stormuftien i Sarajevo, Mustafa Ceric, Gardermoen, for å delta på den internasjonale Wergeland-konferansen om toleranse, medlidenhet, ytringsfrihet og religion i Oslo. I fulle pontifikalier gikk han gjennom tollen, der han ble stoppet.

– Tollerne ba om å få se lommeboka mi for å sjekke hvor mye penger jeg hadde med til Norge og sa at dette var en rutinekontroll, fortalte muftien til Wergeland-konferansens tilhørere i Litteraturhuset.

Tollerne spurte også om hva som var hensikten med norgesbesøket. Muftiens svar var følgende:

– Dere har en stor dikter som heter Henrik Wergeland. Jer er invitert til å delta på en konferanse som skal diskutere verdiene han sto for.

Velkommen til Norge to hundre år etter Henrik Wergelands fødsel, om ikke akkurat i dikterens ånd! Wergeland kjempet mot grunnlovens paragraf 2 om å utestenge jøder fra Norge og snakket om fellesskap mellom kristendom, islam, jødedom og andre trosretninger. Hva ville Wergeland sagt til tollerne på Gardermoen?

ET TJUETALL kjente forfattere, journalister, menneskerettighetsforkjempere, akademikere og religiøse ledere var invitert til konferansen som ble arrangert av Litteraturhuset og sponset av Utenriksdepartementet. Mye av konferansen dreide seg om Midtøsten, men utfallet var neppe slik UD hadde håpet. Bortsett fra at kristne, jødiske og muslimske religiøse ledere var opptatt av religionenes rolle som redskap for dialog, var det pessimismen som rådde.

– Midtøsten går ingen steder, sa den verdenskjente libanesiske forfatteren Amin Maalouf som ikke så noe fredshåp, verken for seg selv, sine barn eller barnebarn. Men han omtalte Henrik Wergeland som en stor patriot.

– Vi trenger en Wergeland, spesielt i Danmark, sa den kjente historikeren og forfatteren Tariq Ali. Han hadde et poeng. For to hundre år etter dikterens fødsel har Henrik Wergeland litt av hvert å lære oss her i Skandinavia. Men har han det i Midtøsten?

– Jeg blir frustrert av å høre ordet toleranse, det står for nedlatende verdier. Israelerne og palestinere trenger å tolerere hverandre, men bli kjent med hverandre, sa den palestinske forfatteren Samir el-Youssef.

DEN ISRAELSKE JOURNALISTEN Amira Hass hadde «toleranse» på lista over ord hun hatet – sammen med «dialog» og «forsoning».

– Okkupasjon er det samme som gjengvoldtekt. Vil jeg ha dialog og forsoning med en voldtektsmann? spurte Hass, som er den eneste israelske journalisten som oppholder seg fast i de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza.

– Vi trenger ikke toleranse og forsoning, men likhet og sosial rettferdighet, sa den verdenskjente forfatteren Elias Khoury.

KULTURKOLLISJONEN var åpenbar. Norge på 1800-tallet er noe annet enn Midtøsten to hundre år seinere. Men hva ville Wergeland ha sagt til konferansedeltakerne på Litteraturhuset i Oslo?

– Han ville sannsynligvis vært forundret over at man ikke la seg mer i selen for å finne et felles referansepunkt. Samtidig ville han nok oppfordret møtedeltakerne til å løfte blikket og ikke se Midtøsten-konflikten bare fra sitt eget ståsted, men i et mer globalt perspektiv, sier

førsteamanuensis i historie Odd Arvid Storsveen, som til høsten kommer med en biografi om den store norske dikteren og humanisten.

Kanskje er det behov for en Henrik Wergeland i Midtøsten også.