Kulturkollisjoner

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da den norske ambassadøren til Marokko hevdet i retten at Nadias mor i telefonen hadde sagt at alle norske kvinner er horer, tvilte de færreste på at han forklarte seg rett. En norsk ambassadør er troverdig, og en marokkansk kvinne vil si slikt. Hvordan hun da kan ha en norsk, kvinnelig forsvarer, brydde ingen seg om å forklare. Det er nemlig ikke lett å se at vi selv er like fanget av det vi kaller «kultur», som vi påstår at de andre er.

Derfor nikker mange norske tilhørere fornøyd når de hører at Nadia av tidligere venninner og familiemedlemmer blir anklaget for å skulle ha villet bli «norsk», og ikke lenger være muslim eller marokkansk. Slik skal det jo være! Jenta var integrert. Men tror noen at det som menes med å «bli norsk» er å lese Ibsen eller kose seg med dikt av Henrik Wergeland?

Påstand står mot påstand i spørsmålet om hva som egentlig skjedde da Nadia og foreldrene reiste til Marokko i fjor. Til tross for at forklaringene spriker, møtes de likevel på ett punkt: Nadia var inne i et pubertetsopprør og begynte å oppføre seg på en måte som foreldrene mente var helt utillatelig. Hun ville «leve livet». For ungdommer i hennes situasjon betyr det å bli «norsk» å få lov til å tøye grenser, møte venner av begge kjønn alene, feste hele natta, bli forelsket - noe som er dramatisk i enkelte muslimske miljøer - og å eksperimentere med det sagnomsuste og fristende forbudte stoffet alkohol. Man vil med andre ord gjøre som sine norske jevnaldrende. Men de kan jo også rote seg borti ganske mye som verken foreldrene eller storsamfunnet synes noe særlig om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

La oss forsøke å forestille oss hvordan en norsk jente med muslimsk bakgrunn så skulle «forblitt en god muslim» i disse turbulente årene. Det skjer ikke nødvendigvis ved at de leser i Koranen eller interesserer seg for teologiske spørsmål, men det forventes slett ikke at de skal prøve ut seg selv og verdens fristelser. Tvert imot: De skal så å si temme seg selv, og i større grad enn guttene. De nyter godt av en bevegelsesfrihet jentene ofte nektes. Jo eldre en jente blir, desto strengere skal hun holdes i tømme, forklarte et av vitnene i Nadia-saken. «Vi» og mange av «dem» kan enes om at det kvinnesynet som kommer til uttrykk i de strenge pliktene jentene pålegges, sier noe vesentlig om islam. «De» vil være stolte av det, «vi» vil opprøres. Men de fleste nordmenn vil riste på hodet av tanken om at fyll og spetakkel er vesentlige kjennetegn ved den norske kulturen. Ikke desto mindre er det en svært så lokkende side av «å bli norsk», og mange innvandrere erfarer at noen av de store forskjellene mellom «dem» og «oss» utgjøres av vår omgang med alkohol og av den mer liberale seksualmoralen som råder her. Hvorfor skulle vi så ikke ta deres erfaring på alvor?

Puberteten er en tid der man gjør opprør og sosialiseres inn i de voksnes rekker på en og samme tid. Uansett kulturell bakgrunn kan prosessen bli tøff og sosialiseringen hardhendt. Når eksperimenter med alkohol og seksualitet er en godtatt del av puberteten, slik det stort sett er i det urbane Norge, peker det mot at man skal sosialiseres inn i en verden der man selv, som enkeltperson, forventes å sette sine egne grenser og vurdere hva som er sant og falskt på selvstendig grunnlag. Men når opprøret møtes med strikte, tradisjonelle regler, og sosialiseringen består i at man evner å tilpasse seg og innser nødvendigheten i at så skjer, peker det mot en verden der menneskene er hengitt til og undergitt Guds vilje.

Dette er også den definisjonen SV-politikeren og leder for islamsk råd, Mohammed Bouras, gir av islam i boka «Islam i Norge». Det ideelle moralske grunnlaget for menneskelig samkvem er likevel ikke så forskjellig i våre to kulturer: «Muslimenes moralske forpliktelser,» skriver Bouras, «er å være et levende eksempel på ærlighet og fullkommenhet, oppfylle sine forpliktelser og utføre sitt arbeid godt, søke kunnskap på alle mulige måter, korrigere sine feil og angre sine synder, utvikle en god følelse av sosial samvittighet og fostre menneskelig forståelse.»

Kravet om å leve livet i samsvar med Guds vilje møter også mange norsk-norske ungdommer i hjemmet. Men for dem representerer ikke overgangen fra familien til den verden deres mer sekulariserte jevnaldrende lever i, et så dramatisk skifte av identitet. De er norske begge steder. Ikke slik for ungdom med muslimsk bakgrunn. For dem blir kjertelfunksjoner lett til kulturkollisjoner, som krever klokskap og smidighet av storsamfunnet.