Kulturløfter og valgkamp

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kulturpolitisk kiv har sjelden eller aldri herjet norske valgkamper. Konsensus om målsettinger og prinsipper for økonomisk støtte har sammen med lavtemperert kompromissvilje preget kulturpolitikken i etterkrigstida, og Frp-sytet om folkefremmed finkultur på skattebetalernes regning er knapt mer enn en kuriøs bilyd. Denne samstemtheten har gitt positive og negative utslag, og i det store og hele antakelig påført oss kulturpolitikk som fortjent: Passe entusiastisk, traust og trygg og like villig til bevaring som innovasjon, så lenge ingen av delene koster for mye.

I årets valgkamp er likevel noe annerledes. For første gang kan velgerne vurdere to kulturpolitiske viljeserklæringer. Da regjeringen høsten 2003 la fram sin kulturmelding for perioden fram mot 2014, svarte Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med det såkalte Kulturløftet, en forpliktende erklæring om å løfte kulturbudsjettet opp på én prosent av statsbudsjettet innen 2014. Kulturløftet var samtidig det første formelle fellesutspillet fra det rød-grønne regjeringsalternativet, med 15 prioriterte saker, riktig nok i uprioritert rekkefølge.

Står vi da for første gang foran en valgkampinnspurt der kulturpolitiske stridsspørsmål konkurrerer med skole, skatt og sykehjemsplasser? Får vi TV-debatten med våre tyngste politikere i inspirert, kulturpolitisk løfte- og forsikringsmodus? Får vi folkemøtene om bruk/misbruk av offentlige midler til å støtte kulturuttrykk som markedet ikke kan bære? Får vi avisdebattene om alt fra den lite omsungne, men høyt verdsatte kulturelle skolesekken til kravet om kulturlov og kulturskoleadgang for all ungdom som ønsker det, uansett hvor i landet de måtte bo, og hvor mye penger de har å rutte med?

Vi tillater oss å tvile. Samtidig innser vi at massemediene har en mulighet til å holde kulturpolitikken varm ved å utfordre politikerne på så vel de lange linjene som på konkrete saker. Men en god politiker klarer selv å sette sine hjertesaker på dagsordenen. Så gjenstår det å se om noen velger kultur.