Kulturoperatørene

Det er med kultursponsing som med det meste: De som har mest får mer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIDLIG PÅ 90-TALLET var det mye snakk om kultursponsing. Vi trodde næringslivet kom til å kaste millionene etter hippe kunstnere og kulturinstitusjoner. Snart skjønte vi at det var mer preik enn cash. De senere åra har sponsing av kulturlivet vært i klar vekst. 17 prosent av den totale sponsorpakka på over tre milliarder gikk til kultur i 2006, eller egentlig mer, fordi festivalene ikke inngår. Idretten tar fortsatt 61 prosent av kaka. Men, kulturen spiser seg innpå, utrolig nok.

Anne-Britt Gran, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI og Sophie Hofplass står bak boka «Kultursponsing». Den bygger på undersøkelser fra 2004 til 2007 og omfatter 2 000 bedrifter og en rekke kulturinstitusjoner.

UTVIKLINGEN ER GÅTT fortere enn hun trodde, sier Gran. Motstanden mot skitne næringslivspenger og utbytting var i utgangspunktet sterk. Sponsing var fyord og mentaliteten var typisk -68. Forandringen har inntruffet. Nå tigger kulturminister Trond Giske rikingene om å gi mer til kulturformål. De store, profesjonelle sponsorene har også blitt mer kravstore og instrumentelle i sin omgang med kulturlivet. I første sponsorgenerasjon ble kulturbidragene regnet mer som et veldedighetsprosjekt og bedriften ventet seg ikke stort mer enn klapp på skuldra. I dag er kultursponsingen en del av bedriftens overordnede markedsføringsstrategi. Forholdet omtales som kultursamarbeid eller partnerskap. Bedriftene er gode på «what’s in it for me». Samtidig kan nærmere 30 prosent av de profesjonelle kulturaktørene tenke seg å tilrettelegge repertoaret for sponsorene, ifølge en undersøkelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI ER ET LOKALT LAND. Flere bedrifter sponser heller lokale, glade amatører (56 %) enn profesjonelle (32 %). Det er heller ikke overraskende at folk på Vestlandet og i Nord-Norge ifølge en ny undersøkelse, er mest positive til kultursponsing. Oslofolk er som alltid mer negative og likegyldige. Gran forklarer forskjellen med lokal forankringslogikk. Sponsing av korpset knyttes til styrking av lokalmiljøet og lokale bedrifter. Dessuten virker tette nettverk på mindre steder godt. Når festivalsjefen er kompis med sønnen til banksjefen, er ikke veien lang. Og i Bergen tenker man selvsagt på all kultursponsing, og all kultur, som en hyllest til bergenserne.

DE STORE FÅR mest, både pose og sekk. Den nye operaen i Bjørvika høster mest fra stat og næringsliv. Nationaltheatret lever best med DNB NOR og Telenor og Hydro gir Oslo-filharmonien større muligheter. Avantgarde og såkalt alternativ kunst og scener får lite av staten. Og enda mindre fra sponsorene. Sparebanken Vest som sponser samtidsscenekunst på BIT Teatergarasjen, er et utmerket unntak. Gran beskriver kultursponsoren som en kravstor mesen, samtidig som også staten har blitt mer styrende i kulturpolitikken. Kultur brukes som distriktspolitikk og næringslivsstøtte. Staten og bedriftene har oftest sammenfallende interesser. Forskjellene mellom de sponsbare og de usponsbare øker. Den private pengestrømmen bør ifølge Gran få større konsekvenser for hvordan de statlige kulturkronene skal brukes. Særlig hvis rikingene hører litt mer på Giske.