Kulturrådets dømmekraft

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norsk Kulturråd trakk denne uka norske Le Monde diplomatique ut av pressestøtten. La meg som månedsavisas tidligere grunnlegger antyde at deres utvalg, ledet av medieprofessor Helge Rønning, har utvist dårlig dømmekraft ved å kreve «originalbidrag på norsk».

Kulturrådets direktør Vigdis Moe Skarstein understreket at de virkelig diskuterte virkningen av utvalgets nye retningslinjer overfor mediemangfold og ytringsfrihet, før vedtaket ble fattet. Men «norskheten» i vedtaket trosser hovedformålet om å ha ukes- og månedsaviser «med ulik kulturell og samfunnsmessig betydning.»

Etter først å ha brukt ti år på å etablere Morgenbladet som en kulturavis, publiserte jeg og støttespillere en internasjonal avis i 2003 – motivert av tabloidiseringen av norsk dagspresse og nedlagte korrespondentnett. Norske Le Monde diplomatique ble også drevet som en idealistisk non-profit avis. Med Norsk kulturråds støtte på 15 prosent – ikke engang én årslønn – dekket vi kostnadene med et skrik.

Le Monde diplomatique har nå klart å bygge opp et apparat som evner å oversette til norsk de sammensatte kulturelle og politiske formuleringene man vanligvis finner i internasjonale mer intellektuelt samfunnsbevisste aviser. Dessuten har månedsavisen et kulturbilag med etterspurte politisk-filosofiske refleksjoner, og dyptpløyende medie- og filmkritikk.

Denne seks år gamle norske månedsavisen trykkes nå i 50 000 eksemplarer, og er et nyttig supplement fordi det avislesende norske publikummet nærmest ikke leser fransk. Den opprinnelig franske radikale, uavhengige og kritisk-undersøkende avisa har verden over vært etterspurt av samfunnskritiske lesere – noe som har ført til at den i dag finnes i 46 forskjellige lokale utgaver. Til forskjell fra en presse som domineres av engelske kilder, kommer journalistene i Le Monde diplomatique helst fra franske, spanske og arabiske kultur- og språkområder.

Fordi Kulturrådet prioriterer «original» norsk journalistikk, risikerer altså norsk og skandinavisk offentlighet å miste hva 46 andre land har tilgjengelig på eget språk.

Utvalgets verdisyn førte til at de skrev §3f: «Oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisa, må ikke utgjøre mer enn 40 % av den totale stoffmengden.» Paragrafen er rettet mot Le Monde diplomatique hvor 60 prosent er oversatt stoff. Men enten klarer ikke professoren og hans to assistenter å formulere seg, eller så må det være en saksbehandlingsfeil. Det oversatte stoffet i Le Monde diplomatique er jo vitterlig skrevet originalt for avisa.

Jeg stiller meg kritisk til holdningen og det «skjønn» som ble utøvet av disse representantene for norsk allmennhet. Man får da ikke mediemangfold ved å velge bort en norsk publikasjon med mange oversatte artikler? Eller mener Norsk Kulturråd at lesere med interesse for slike globale, kritiske aviser nå må lære seg fransk?

Dagsavisen har i dag vedlagt Le Monde diplomatique hver måned, og skulle etter hvert også overta driften av avisa. Men de sliter økonomisk. Kulturrådets avvisning vil kunne doble Dagsavisens ekstrakostnader. Min spådom er at dette har ikke Dagsavisen råd til – og dermed vinner det medieprofessorale utvalget fram med sin fordekte eller næringspolitiske nasjonalisme.

Mitt verdivalg er det kosmopolitiske – å la de andres stemmer stadig ytres fra det originale stedet de kom fra. Ytringsfrihed bør finde sted, som det står i grunnlovens §100. I en global verden har Kulturrådet tolket Norge som journalistenes «sted».