«Kungsgatan»

100 år som «verdensborger» har gjort noe med oss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET RAKK VI iallfall før 17. mai i jubileumsåret: at også horene rykket inn på Karl Johan. Inntil nylig var det bare tiggere og narkolangere som smusset til den ellers pene paradegata i idylliske Oslo. 100 år som verdensborger har åpenbart gjort noe med oss, når vi lar mennesker i den ytterste nød eksponere sin fornedrelse foran øynene på oss uten annen reaksjon enn å se vekk. Den resolutte handling fra myndighetenes side er å jage horene, som de gjorde med de narkomane som oppholdt seg på Plata. «Vi kan ikke ha det sånn i vår paradegate,» sier byrådsleder Erling Lae til VG.

MEN DET vi helst vil forarges over i jubileumsåret, er forsinkelser i den fysiske festopprustningen, at brusteinen er kinesisk, at deler av arbeidene ikke vil være ferdige før i november. Vi liker å undre oss mer over hvordan ledelsen for hundreårsfeiringen kan stelle seg slik at den må gå av og erstattes av andre, midt under festforberedelsene, enn over hva som har skjedd med samfunnet vårt. Vi er så opptatt med å pusse fasaden at vi ikke oppdager, eller vil vite, hva som skjer bak den.

FORKLARINGEN på at Karl Johan er blitt horegate er, ifølge politiet, at de nigerianske prostituerte, som har rykket inn der, er mer aggressive enn de andre. Dessuten er de tradisjonelle sexgatene Skippergata og Tollbugata fylt opp. Det er sikkert riktig begge deler. Men hvorfor er de nigerianske prostituerte mer aggressive? Og hvorfor er Skippergata og Tollbugata fylt opp av prostituerte? Skulle ikke gatene vært fylt opp av travle Oslo-folk til og fra arbeid og butikker, det som markedsøkonomien egentlig skal fremme?

IVAR LO-JOHANSSON skrev bøker både om prostitusjon («Kungsgatan») og om brulegning («Asfalt»). Der kan ansvarlige politikere finne andre forklaringer på prostitusjonens utbredelse. «Kungsgatan», som ble gitt ut i 1935, skildrer et Sverige (Nigeria?) på vei ut av bondesamfunnet og inn i den nye tid. Landsbygda tømmes for ungdommer, de gamle blir igjen. Byene vokser. Det er lite arbeid å få, det er vanskelig å finne bolig, men de unge som drar til byen, har en drøm. «Kungsgatan» er en vakker kjærlighetshistorie om to landsbyungdommer som blir glad i hverandre. Hun, Marta, reiser inn til byen for å søke jobb. Han, Adrian, reiser etter og leter etter henne. Til slutt finner han henne på Kungsgatan som prostituert.

I «ASFALT» forteller arbeiderdikteren om hvordan han som ung mann tjente til livets opphold ved å hogge stein og brulegge gater. «Målet var staden. Att lämna landsbygden för staden är vad alla unga vill.» Det flotte med bøkene er at vi lever oss inn i menneskene i den beinharde storbyjungelen som Stockholm var i mellomkrigstida. Det bedrøvelige og tankevekkende er at de er så aktuelle, i Oslo, etter hundre år med velferdsstat.