Kunnskap eller skatt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Norge slo seg opp som skipsfartsnasjon på midten av 1800-tallet fordi vi hadde billigere sjøfolk og dårligere skip enn konkurrentene. Norske skuter drev mer enn de seilte, og sjøfolkene sultet, men rederne kunne tilby konkurransedyktige frakter. Det er heldigvis lenge siden. Når den norske handelsflåten fremdeles er den tredje største i verden, skyldes det først og fremst kompetanse, spesialisering og et bredt maritimt miljø. Likevel har norske redere blikket stivt festet på norske skatteregler. Det samme har regjeringen, som nå har lagt fram en skipsfartsmelding hvor rederiene langt på vei blir bønnhørt. Rett nok inneholder meldingen mange fagre ord om betydningen av kompetanse, forskning og utvikling, men på disse områdene er meldingen lite forpliktende eller konkret.
  • I Norge har vi lenge levd og tenkt som britene: Det er nødvendig å seile. Men troen på det er svekket gjennom årtiers skipsfartskrise, økende skattesubsidier og enkelte rederes totale mangel på sosial opptreden og intelligens. Rederne er ikke lenger vårt uformelle aristokrati, og moderne kommunikasjon har tatt livet av næringens eksotiske tiltrekning. Stadig flere spør om det har noen hensikt å gi skattefordeler til skipsfarten når andre eksportnæringer ikke får det.
  • Skipsfartens betydning i norsk økonomi er svekket de siste tiåra, bl.a. som følge av veksten i oljevirksomheten. Men fremdeles er skipsfart vår nest største eksportnæring etter olje og gass. Om man ser hele den maritime næringen under ett - herunder verft, klasseselskaper, skipsmekling, leverandørindustri, forsikring osv. - utgjør verdiskapingen om lag ni prosent av BNP. Ifølge skipsfartsmeldingen sysselsetter dette miljøet i alt 75000 mennesker.
  • Dette miljøet og denne kompetansen er det verdt å ta vare på. Da kommer vi ikke utenom at norske rederier og sjøfolk må ha et skatte- og avgiftsregime som bidrar til at de er konkurransedyktige. Men i lengden er det naivt å tro at Norge kan være et lavkostland innenfor shipping. Framtida handler ikke om å gjøre Norge til et skatteparadis for skipsredere, men om å utvikle en næring som står i første rekke når det gjelder teknologi, kompetanse og kvalitet. Bare da har det noen mening å seile.