Kunnskap er fremtiden

Vår plikt som studenter er å si fra, og det gjør vi nå: Nå er det nok!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Universitetsstyret ved Universitetet i Oslo vedtok 23. november et kutt på 205 millioner kroner. Kuttet kom som en konsekvens av blant annet mindre bevilgninger over statsbudsjettet. Dette er en betydelig begrensing av det økonomiske spillerommet, og ca halvparten av kuttene skal tas lokalt – på fakultets- og instituttnivå. Dette er drastiske kutt for en institusjon som universitetet faktisk er, som selv ønsker å ”styrke sin stilling som forskningsuniversitet av høy internasjonal standard.” Dette koster. Forskning koster. Å ivareta og ytterligere styrke universitetets posisjon som en av (om ikke) Norges fremste forskningsuniversitet er en satsning som er økonomisk betydelig.

Men det er vel kanskje ikke der problemet ligger?

Det er vel ikke forskningen det går hardest ut over når det kuttes i bevilgningene? Forskningen som en av de viktigste oppgavene til universitetet i dag vil nok bli ivaretatt, koste hva det koste vil. Kuttene blir finansiert fra andre deler av virksomheten, som undervisning, administrasjon og oppussing av falleferdige bygg. I denne omgang er det greit å dele opp innstramningene i to bolker: det som tas lokalt og det som tas sentralt. Av sentrale innstramninger er det full stopp på de fleste nye prosjekter og investeringer, for eksempel vil det ikke bli videre satsning på integreringstiltak for studenter med minoritetsbakgrunn og karriereveiledning for bachelorstudenter. Dette har relativt drastiske konsekvenser for mange studenter. Det er allikevel de lokale innstramningene som er de virkelig skumle.

Å kutte 100 millioner på fakultets- og instituttnivå gir massive konsekvenser for studenter og ansatte. Ved Det juridiske fakultet har vi denne høsten fått en liten forsmak. Den 25. oktober gikk 2000 studenter i demonstrasjon mot nettopp økonomiske kutt og begrensningen av studentenes rettigheter. Det var en grunn til det. Studenter uten rett til utsatt eksamen ved sykdom, eller kvoteordning på gjentak av eksamen er fremtiden for 4000 av de studentene som allerede er de ”billigste i drift” ved landets største utdanningsinstitusjon.

”Billigst i drift”-betegnelsen er absurd, men hverdagen for alle de som driver med høyere utdanning i dag. Inntektene er avhengig av gjennomstrømning. Det er ikke lenger snakk om den kritiske student som søker kunnskap, nytenkning og stiller spørsmål ved vedtatt sannhet. Studenten skal sluses inn og gis et antall timer forelesning/seminarer samt et omfattende pensum. Dette blir videre målt av for eksempel en tre-timers skoleeksamen. Karakterene blir så normalfordelt, slik at Kunnskapsdepartementets krav til ”kvalitet” blir oppfylt, og inntekter til andre (og kanskje viktigere) deler av virksomheten blir sikret.

Det er en kuriositet at bakgrunnen til det økonomiske uføret hos Det juridiske fakultet var sviktende studiepoengsinntekter. Studentene tok ikke så mange studiepoeng som forventet, ergo mindre penger i kassa. Mindre penger i kassa fører til innstramning der man kan. I tillegg til allerede nevnte kutt begrenses antall valgfag, kursene gjøres større og eksamenene kuttes i tid. Nå er jo dette rent hypotetisk foreløpig, men det er relevant å tenke seg at ytterligere kutt og et enda mindre tilbud til studentene vil føre til at enda færre studenter gjennomfører i neste omgang, og da har vi virkelig satt spiralen i gang. Og ja, den er nedadgående.

At det utdannes færre studenter er da kanskje like greit. Når de vi utdanner har så uverdige forhold som nå, går dette direkte ut over kvaliteten på utdanningen. Dette kan ikke sies å være noe annet enn uheldig. For god kvalitet på utdanningen er en selvfølge, og det er et stort ansvar. Utdanning er det vi driver med, og kvaliteten skal være så god som bare overhodet mulig. Men hvor ligger ansvaret?

Kjære regjering:

Dere er ansvarlige for at dagens og fremtidens studenter er de beste. Dere skal sikre at utdanningen som gis og kvaliteten på den er på topp. Dere er også ansvarlige for å sikre rettighetene til dagens og fremtidens studenter, slik at vi har trygghet og forutsigbarhet rundt studiene. Dette har vi ikke i dag. Arbeidsmiljøloven gjelder ikke for oss, og rett til for eksempel ferie eller maksimal arbeidstid finnes ikke. Selvsagte rettigheter som rett til å bli syk eller å få barn er ikke selvsagte for en student, og pr i dag virker det som om studentene må tilpasse seg systemene, og ikke omvendt. Slik kan vi ikke ha det.

Kjære universitet:

Dere er ansvarlige for at utdanningen dere gir, og at kandidatene dere leverer fra dere er de beste. Dere utdanner kandidater til å fylle samfunnets stadig økende behov for høyt utdannet arbeidskraft. Dere utdanner også fremtidens forskere, og det er vel ønskelig at utdanningen deres er den beste? Studentene er en ressurs, og de må anerkjennes som nettopp det. Vi er ikke en enhetlig masse og en nødvendighet for å sikre inntekter til annen drift. Vi er mangfoldige. Vi har forskjellig alder, bakgrunn og personlighet. Vi har lærevansker, allergier og kroniske sykdommer. Vi er foreldre, huseiere og deltidsarbeidende. Men en ting har vi felles: Vi er fremtiden.

Kjære studenter:

Vi er ansvarlige for at utdanningen vi tar er den beste. For det er det vi gjør. Vi får ingen utdanning, vi tar den. Som student er vi gitt en rett til deltakelse, og det er en rett som medfører plikt. Vår plikt som studenter er å si fra, og det gjør vi nå: Nå er det nok!

Vi vet hva fremtiden vil trenge, men løsningene er det ingen som har klart å definere. Vi er klare. Vi vil gjøre vårt. Men vi har ikke tenkt å gjøre det som hodeløse og ukritiske nikkedukker, og det burde sannelig de som definerer fremtiden vår prise seg lykkelige for.