Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kunnskap skal styra

Øynene falt på en beskjeden nekrolog i landets største avis: Lydolf Lind Meløy er død, 91 år gammel. Han var lærer, organisasjonsmann, politiker og til slutt skoledirektør. Et langt liv for oppdragelse og kunnskapsformidling var avsluttet, og lærerstandens fremste representant mintes ham med greie leksikalske opplysninger og en kort vurdering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men Lydolf Lind Meløy representerte en særegen og sentral tradisjon i vårt land. Fra sin plass i skolestua, som skoleadministrator, lokal politiker og rikspolitiker var han en viktig del av det samfunnsviterne har kalt «den norske motkulturen» - den som i noe nedlatende ordelag er blitt omtalt som «lærer, venstremann, målmann og avholdsmann». Lind Meløy var alt dette, og han var antakelig en av de siste av sitt slag.

  • Ofte ble deres liv en sosial reise fra den ytterste fattigdom både materielt og boklig, fram til de høyeste stillinger og verv. Lind Meløy var en av ti søsken i en fiskerfamilie nordpå. Han ble tidlig både morløs og farløs. I motsetning til sine brødre hadde han tendenser til å bli sjøsyk, og ble på land da de reiste ut. Skavanken gjorde ham til noe mer enn det han naturlig skulle ha blitt. Den brakte ham til Volda lærerskole tidlig i 30-åra, der han bokstavelig talt arbeidet seg fram til lærereksamen og seinere studier på Lærerhøgskolen på Lade i Trondheim. Det var en tid uten Statens lånekasse og rommelige stipend. Men oppdriften var det ingenting i veien med. Etter hvert kom også selvbevisstheten. Men det var gjennom stor egeninnsats han fikk sin utdannelse ved det som var landselitens universitet, lærerskolen.
  • Denne generasjonen læreres prosjekt var å gjøre neste generasjon til gode demokrater. Slik spilte de en formende rolle i norsk samfunnsliv. For de spredte seg ut over landet enten de ble kalt til innsats på det nasjonale plan eller fant tilstrekkelig utfordrende oppgaver i lokalsamfunnet. De var kunnskapsformidler og oppdrager i ett, og kombinerte det med en brennende interesse for folkekulturen. Slik var de en verdikommisjon hver for seg. De bidro til å korte ned på avstanden mellom det opphøyde kateteret og prekestolen, men selv var de en autoritet i skolestua og i bygda. Læreren var klokker, og bibliotekar, han ledet sangkoret og talte 17. mai, han ledet det som var av folkelige bevegelser.
  • Læreren var opinionsdanner og veileder med basis i menneskenes daglige livsverden. Som ferdigutdannet lærer hadde de fleste som fremste mål å returnere dit de kom fra. Men i motsetning til dagens mangfoldig utdannede kandidater, som forsvinner inn i lukkede systemer uten å ta nevneverdig del i samfunnet rundt dem, befant de seg hele livet i det offentlige samfunnsrom og fikk selv bred innsikt i samfunnets mange ledd. De identifiserte seg med den gruppen de var sprunget ut av, enten det var bønder, småbrukere eller fiskere, men hadde som mål å løfte sin klasse fram økonomisk, kulturelt og sosialt. Deres innsats i byggingen av det moderne Norge var like viktig som den veiarbeider Einar Gerhardsen gjorde fra sine posisjoner.
  • Lærerskolene lå på Stord, i Volda, Elverum, Levanger, Nesna og Tromsø og fungerte som kaderskoler for kulturen vest for Langfjella og nord for Dovre. De dannede klasser i byene følte nok at de tøt ut overalt, som sunnmøringene hos Agnar Mykle, for de ble tro mot den vestlandskulturen de ble formet til. Lind Meløy var neppe målmann av fødsel, men han startet og ledet Varanger mållag, og på sine gamle dager Østfold mållag. Det skulle stor entreprenørskap og iherdig innsats til for å gjøre målsaken til en folkebevegelse i de traktene.
  • Rune Slagstad har sagt at det gikk en åpen vei fra skolestua via det lokale selvstyret til riksstyret. Lydolf Lind Meløy var en av mange som tok den ruta. Han var ustoppelig på vei, som pedagog, organisasjonsmann og politiker. Han hadde også et våkent øye for nye former i kunnskapsformidlingen, og satt i styret i NRK i dens glansperiode som opplysningsinstitusjon. Han og hans kolleger rundt om i landet var bærere av dannelsestradisjon som nådde sitt høydepunkt i første halvdel av vårt århundre og som dør ut med dem. Mange av dem fikk et langt liv, de levde jo sunt. Men det står ingenting om Blindern, BI, NTNU eller Nygårdshøyden i deres vita. De sto hele livet for det brede demokratiet og gjorde det til en samfunnsmesig realitet. Slik skapte og opprettholdt de Annerledeslandet.