Kunnskapens by

Kulturdepartementet arbeider sakte med spørsmålet om å overta Bergseminaret på Kongsberg. Ser ikke kulturministeren de kulturpolitiske sidene ved saken?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONGSBERG (Dagbladet): I 200 DAGER fra 2. september 1811 var Kongsberg sete for Det Kgl. Fredriks Universitet. Det var gode grunner for det. Her var Det Kongelige Norske Bergseminarium, som var den første teknisk-naturvitenskapelige undervisnings- og forskningsinstitusjonen i Norge. Ja, det var et av de eldste naturvitenskapelige akademiene i Europa. Lærerne holdt høy standard, her var en mineralsamling av stor verdi, en boksamling og en modellsamling. Den store nasjonale strategen grev Wedel Jarlsberg hadde under de verste nødsåra under Napoleonskrigene lansert ideen om et universitet: «La oss gjøre noe for Norge,» sa han i 1809. I 1811 hadde han alt klart og fikk kongens velsignelse: Kongsberg skulle bli vårt Oxford, i en bergstad der levemåten var enkel, «uden Yppighed og Overdaad», og i trygg avstand fra Sverige, som han framholdt.

DET KGL. FREDRIKS ble aldri plassert på Kongsberg. Kristianias politiske ledelse satte inn sine beste lobbykrefter og gjorde et kupp overfor de bestemmende myndighetene i København. Men fra Bergseminaret går det ei ubrutt snart 250-årig linje fra starten i 1756 via Universitetet i Oslo og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Samtidig går det ei linje fra geologimiljøet ved Kongsberg Sølvverk til oljeutvinningen i Nordsjøen. Og det går ei linje fra Bergseminaret og ingeniørmiljøet rundt gruvedriften og fram til dagens høyteknologiske industri på Kongsberg, med forgreininger langt utenfor landets grenser. Som Mekka er den hellige byen for muslimene, er Kongsberg geologers og mineralogers hellige by. Sølvsamlingen på Bergverksmuseet er enestående i verden. Hvert år samles verdens fremste mineraloger til vitenskapelig seminar i byen.

DET ER DETTE som er bakteppet for framstøtet fra Bergverksmuseet om at Bergseminarets stilrene bygning fra 1786 bør bli administrasjonsbygning for museet. Forsvaret er pålagt å avhende det til høyest mulig pris, slik dagens økonomiske teologi tilsier. Men staten har forkjøpsrett, og hvis Kulturdepartementet forstår sin besøkelsestid, bør de slå til og overta bygningen. Men tidas logikk tilsier også at det er mer rasjonelt å selge et kulturklenodium av denne typen til pizzarestaurant enn å beholde den som hovedsete for landets fremste museum for teknologisk utvikling og verdiskaping. I den nye staten skal jo alt prises. En bygning fra 1786 har ingen verdi ut over det markedet kan tenkes å tilby, selv om den er bygd av fellesskapet til fremme av kultur og kunnskap. Det er fristende å minne om Oscar Wildes ord om kynikeren: «En mann som vet prisen på alt, men verdien av intet.»

MEN SELV TIDAS ideologi kan finne korn rundt både Bergseminaret og Kongsberg by. Jeg tviler på om noe annet industristed i landet har vært gjennom så mange omstillinger som Kongsberg. Gruvedrift i Norge har alltid vært ømfintlig for konjunkturene, og virksomheten varierte med prisen på den malmen som ble vunnet ut. Allerede i begynnelsen av 1800-tallet ble sølvverket lagt ned for første gang, etter om lag 175 års drift. 4000 mann ble arbeidsledige, og staten måtte trå til for å få flest mulig i arbeid. Da ble blant annet Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt - en nå 200-årig håndverks- og industrisuksess, som er utgangspunkt for noe av det mest avanserte vi har innenfor norsk industri i dag. Også det moderne KV har vært gjennom kriser og omstilling, seinest på 80-tallet. Det var siste gang de store industristrategene fra Gerhardsen-epoken, Finn Lied og Jens Chr. Hauge, tok et strategisk grep. Det mislyktes i første omgang, men på grunnmuren etter daværende KV lever nå i beste velgående en rekke meget avanserte bedrifter som lager høyteknologiske produkter - raketter, komponenter til fly- og bilmotorer, navigasjonsinstrumenter, styringssystemer. Slik inngår det teknologiske miljøet på Kongsberg i en industrihistorisk sammenheng uten like noe sted i landet. Jeg har mange ganger etterlyst teknologene i den norske offentligheten. Kongsberg har vært en utdanningsplass for norske ingeniører i 250 år, med utgangspunkt i Bergseminaret. I min jakt på Norges Silicon Valley havnet jeg i Silver City.

JEG KAN IKKE SKJØNNE annet enn at den norske staten har en forpliktelse til å ta vare på de tradisjons- og symboluttrykket som finnes i dette miljøet som har vist så stor evne til fornyelse og omstilling. Norge fikk aldri sitt Oxford, og Det kongelige Fredriks Universitet ble derfor lenge mer en skole for embetsmenn enn en forskningsanstalt med utgangspunkt i et naturvitenskapelig miljø. Blant annet derfor har naturfagene stått svakt i vårt land. Det har ført til at økonomene med sin kortsiktighet har kunnet overta det tilløpet til strategisk lederskap teknologene hadde like etter andre verdenskrig. Den tidligere Orkla-sjefen Jens P. Heyerdahl pleier å snakke om bergmannens langsiktighet, tålmodighet og utholdenhet, men også optimisme og mot. Denne ånden har gjennomsyret industrimiljøet på Kongsberg, der nettopp Bergseminaret la grunnlaget for et annet grunntrekk ved dette industrimiljøet: faglighet. En kulturminister som vil ære sin embetstittel, bør sørge for å bevare for ettertida det arkitektoniske uttrykket for denne fagligheten, trebygningen på Kirketorget i vår fremste industriby.