Kunnskapens hus

I går fikk Mjøs-innstillingen sin motmelding. Professor Rune Slagstad la fram et essay om universitetets rolle i det norske systemet, som vitenskapelig institusjon og som moderniserende kraft. Slagstad ga dermed universitetet det redskapet som skal til for å plassere innstillingen som støvsamler i en departementsskuff. Men han kan også ha gitt et bidrag til begrensede politiske løsninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter at Rune Slagstad har presentert sin vitenskapshistoriske skisse, aner vi frontene i debatten om Mjøs-utvalget: De som ser våre universiteter som institusjoner som har et godt svar på kunnskapssamfunnets utfordringer mot dem som vil tilpasse hele det høyere utdanningssystemet til de internasjonale trendene. Men det er mulig å forene de to hensyn i et alternativ som griper tilbake til Gudmund Hernes' reform i begynnelsen av 1990-åra: Et tosporet system der universitetene skulle være eliteinstitusjoner for vitenskap, utdanning og dannelse, mens høyskolene skulle markere seg som yrkesrettede profesjonsskoler. Dette er Slagstads løsning. Kirke-, utdannings- og forskningsminister Trond Giske, som langt på vei vant kampen mot Grete Knudsen om å beholde F-en i KUF, kan neppe ta sjansen på å tape U-en, slik Mjøs-utvalget legger opp til. Han bør gripe Slagstad med begjærlighet.

  • Men det forutsetter noe som har vist seg å være en mangelvare innenfor høyskolesystemet, nemlig vilje og evne til å godta en arbeidsdeling mellom institusjonstypene. Alle vil gjerne ha alt, og bare et sterkt departement har greid å holde så noenlunde orden. Da Hernes lanserte sitt Norges-nett, ville skolene kjøre sine egne løp og de hadde vansker med å samarbeide.
  • Men det var et grep og en gjennomtenkt nasjonal politikk. Mjøs-utvalget mangler en slik arkitektur, men åpner for at alle høyskoler kan bli universiteter etter et kvalifikasjonssystem. Mjøs legger dels opp til et markedssystem der pengene skal følge studenten, dels til en distriktspolitikk der norske stortingspolitikere kommer til å gjøre det de er eksperter i: «Jeg hjelper deg med ditt universitet, hvis du hjelper meg med mitt.» Men helt siden Anton Martin Schweigaards tid har det norske systemet vært å ikke la kombinasjonen av marked og lokalpolitikk bestemme nasjonens løsninger. Stortinget er ofte ikke en nasjonalforsamling, men en lokalforsamling av spesialister på å etablere jernbaneforlik. Derfor er det høyst tvilsomt om Mjøs-innstillingen vil gi noen gjennomtenkt nasjonal politikk for den høyere utdanning.
  • Norge er for lite til å ha universiteter til en befolkning på 40 millioner. Det finnes rett nok ikke noe internasjonalt omforent universitetsbegrep. Men Rune Slagstad insisterer med rette på at det i Norge har vært ganske klart hva det er. Universitetet har en plass som det Slagstad kaller «kunnskapens hovedhus». Men universitetet har fått svekket sin plass som sentral premissleverandør i den løpende samfunnsdebatten. Og når det, som nå, blir angrepet i flanken av en utredning som vil nivellere for å tilpasse institusjonen til studenter som egentlig ikke er kvalifisert for å gå der, er universitetets talsmenn forunderlig passive.
  • Universitetet må fastholde sin oppgave som institusjon på toppnivå. Det er det fremragende som skal komme derfra. Det er et paradoks at det i det som blir kalt kunnskapssamfunnet snakkes mye mer om sportstopper, underholdningstopper og næringslivstopper enn om de akademiske topper. Derfor bør universitetet samle seg om en strategi for å opprettholde og styrke sin egenforståelse som eliteinstitusjon. Det er ikke lett å argumentere for det overfor dem som sitter på pengesekken i et land der «elite» smaker av arroganse. Men universitetet har i sin midte eksperter på nettopp politikk. Kan det ikke mobilisere sine statsvitenskapprofessorer?
  • Vi har fått et politisk system der politikerne ikke har noen politikk før de har hørt alle interessers syn innenfor et område, og da gjelder det å la sin røst høre. Det nytter i hvert fall ikke å stille opp på motpartens premisser. Dagens universitetsledelse kan dra lærdom av sine forgjengere. En av dem, professor Bjarne Waaler, var til stede under gårsdagens pressekonferanse om Slagstads studie. Med noen korte riss ga han en myndig begrunnelse for universitetets plass i samfunnet. Og han la til: Jeg var alltid stolt av mitt universitet.