Kunnskapens pris

Skal forfattere og journalister betale for å bruke andres kunnskap i eget arbeid? Striden om Karsten Alnæs' Norges-krønike er penset inn på pengesporet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KARSTEN ALNÆS

har skrevet fem bind om norsk historie som til sammen har solgt bortimot 300000 eksemplarer. Bøkene er blitt godt mottatt av anmeldere og lesere. De bidrar til å vedlikeholde og utvikle den sterke interessen for historie som særpreger norske boklesere. Men bøkene har også fått berettiget kritikk for feil og manglende kildehenvisninger, noe som fører til at forlaget nå vil revidere historieverket. Det synes flere historieprofessorer er for lite. Noen vil stanse videre utgivelse, andre vil ha penger. Eller helst begge deler. Det som skjer, er en profesjonskamp om retten til å kommersialisere kunnskap.

KAMPEN MELLOM

profesjonen og den frie aktør har pågått i hundrevis av år. Konventikkelplakaten ga prestene monopol på forkynnelse og førte Hans Nielsen Hauge i fengsel. Kvakksalverloven stanser fremdeles amatørkirurgen, og håndverkslaugene har alltid beskyttet sine yrker. Opplysningstida endret mye av dette. Målet var ikke lenger å stenge kunnskapen inne, men tvert imot spre den så bredt som mulig. Kunnskapen var ikke lenger vare, men en kraft for vekst, samfunnsendring og frigjøring. I det moderne profesjons- og rettighetssamfunnet er vi i ferd med å skru klokka tilbake. Nå er det kunnskapens økonomiske potensial som teller. Forskeren opptrer bare delvis i opplysningens tjeneste. I økende grad er han blitt opphavsmann og rettighetshaver.

DENNE FORSKYVNINGEN

av roller er klart synlig i debatten om bøkene til Karsten Alnæs. Når det stilles strenge krav til kildehenvisning i faglitteraturen og forskningen, er det av hensyn til leseren. Uten det nødvendige kilderegisteret kan den kritiske leser ikke bedømme verkets eller avhandlingens kvalitet og holdbarhet. Professorene som kritiserer Alnæs, synes imidlertid å mene at kildehenvisningene primært er til for dem. Kildene har jo ikke fått noen økonomisk kompensasjon. Historikeren Jon Skeie påpeker ifølge Dagsavisen at mens et forlag må betale for et bilde det bruker i ei bok, er det ingen som betaler for tekst og resonnementer man henter fra andre.

SMAK PÅ DET:

å betale for et resonnement. Å ta patent på en historisk hypotese er like absurd som å ta patent på liv. Og det kommer ikke til å skje. Tankegangen er likevel uttrykk for den merkantile drivkraften som er i ferd med å ta grep på våre høyeste læresteder. Men forskerne ved våre universiteter og høyskoler er ikke private næringsdrivende. De er betalt av fellesskapet for å utvikle ny kunnskap som skal være offentlig tilgjengelig. At forskerne under visse forutsetninger har anledning til å kommersialisere sine resultater, endrer ikke på dette. Forskning er først og fremst en nasjonal ressurs, ikke en rettighet til å danne enkeltmannsforetak.

AT KARSTEN ALNÆS

- tross feil og mangler - har gjort historiefaget en stor tjeneste gjennom aktiv folkeopplysning i bøker og på fjernsyn, er det ingen som nevner lenger. Slik er smålighetens ansikt.