Kunst og kroner

Er den internasjonale kunstboomen i ferd med å nå Oslo?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREDAG hadde Aftenpostens aftenutgave et uvanlig forsideoppslag: «Kunstboom» stod skrevet over et bilde fra en auksjon der et Pushwagner-bilde var i ferd med å selges. «Nå er «alle» kunstkjøpere – selv fattige studenter», slo avisa fast. Påstanden er i beste fall en grov overdrivelse. Men tallene avisa har innhentet fra Bildende kunstneres hjelpefond (BKH) forteller likevel om en oppsiktsvekkende utvikling: Fra 2005 til 2007 har kunstsalget i hovedstaden økt fra 300 millioner kroner til godt over 400 millioner kroner.

DEN VOLDSOMME oppmerksomheten omkring samtidskunst har det siste tiåret vært et av de mest påfallende trekkene ved den internasjonale kulturindustrien. Fra å ha vært en liten verden befolket først og fremst av de spesielt interesserte, har samtidskunsten siden 1990-åra utviklet seg til å bli et på flere måter meget ettertraktet felt: I forlengelsen av Damien Hirsts generasjon har unge kunstnere nådd de store medienes forsider og blitt popstjerner. Arbeider som inntil nylig ville blitt oppfattet som ugjennomtrengelige, er blitt ettertraktede som markedsførere: Alskens livsstilsindustri betrakter samtidskunsten som noe eksklusivt og innovativt som den drømmer om å assosiere seg med for å få fart på salget.

FØRST OG fremst har den nye interessen gitt seg utslag i et opphetet marked, både i gallerier og auksjonssaler: Der det tidligere var eldre kunst som dominerte internasjonale auksjoner, har den unge samtidskunsten de siste åra revitalisert bransjen og satt farge på kunstsalg som har utviklet seg til kjendisspekkede mediebegivenheter. Det samme kan imidlertid ikke sies om norske auksjoner: Når Blomqvist i morgen arrangerer sin andre reine «Samtid»-auksjon noensinne, er det fortsatt ei heller konservativ, forsiktig samtid som fyller katalogen. Salget er bygget rundt en stor norsk samling med tyngden i 1980- og 1990-åra. Blant de 165 objektene som bys fram, finnes – i likhet med på fjorårets «Samtid»-auksjon – få arbeider av den unge generasjonen som for alvor har brakt norsk kunst ut på en internasjonal scene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVILKEN kunst som skjuler seg bak BKH-statistikken, er uvisst. Lite taler imidlertid for at den er dominert av den siste generasjonen kunstnere: Det fortsatt meget begrensede auksjonsmarkedet for den helt unge kunsten tyder på at det norske publikum ennå velger temmelig tradisjonelt (Aftenposten har da også illustrert oppslaget sitt med kunst som er laget i perioden 1825-1926). Likevel har samtidsinteressen internasjonalt trolig satt spor også her til lands: Norske medier skriver mer om ung billedkunst enn før. Internettsalg av kunst har sannsynligvis rekruttert andre kjøpergrupper. Fædrelandsvennen rapporterte nylig at Galleri Bi-Z i Kristiansand satte ny rekord da det solgte Per Fronth-kunst for fire millioner kroner. Med på å forklare veksten er utvilsomt også at en stor gruppe nordmenn de siste åra har hatt usedvanlig god råd: Kunstkjøp av noen betydning vil trolig alltid først og fremst være et elitefenomen.

SALGSØKNINGEN i hovedstaden offentliggjøres i ei tid der børsuro har gitt det ofte stilte spørsmålet om når det internasjonale markedet vil kjølne ny relevans. Fredag skrev VG om den mektige amerikanske samleren Eli Broad, som hevder at prisene på auksjon er blitt altfor høye, og rapporterte samtidig at Kaare Berntsen sliter med å få solgt Warhol-verk i millionklassen. Også at Erling Kagge la sitt mye omtalte Richard Prince-maleri ut for salg nylig (prisen ble drøyt 22 millioner kroner) kan tolkes som tegn på usikkerhet om framtida. I en periode der kunstsalget øker så kraftig i Oslo, er det grunn til å minne om at bare en liten del av det som omsettes vil stige i verdi i åra som kommer.