Kunst og sikkerhet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det brutale ranet av Edvard Munchs «Skrik» og «Madonna» søndag formiddag har rettet søkelys mot sikkerheten ved norske museer. For 10 år siden trengte tyvene bare en stige for å klatre inn gjennom et vindu i Nasjonalgalleriet og ta med seg den versjonen av «Skrik» som hang der. Siden da er sikkerheten ved Nasjonalgalleriet blitt betydelig skjerpet, og i disse dager planlegges sikkerheten ved det nye Nasjonalmuseet for kunst, som skal bygges på Tullinløkka.

Tilsynelatende så det altfor enkelt ut å stjele to av de mest berømte maleriene i Norge: Maskerte menn kom inn i museet i åpningstida, truet vakter og publikum med pistol, røsket bildene løs fra veggen og forsvant. Ingen dører gikk i lås, ikke var bildene boltet fast til veggen. Dette er veloverveid. For hvilke redselsscener kunne ikke ha utspilt seg med desperate, bevæpnede ransmenn innestengt sammen med turister og vakter. Og hvordan skulle det gå med bildene i tilfelle brann om de var boltet fast til veggen eller innestengt i glassmontre?

Det er en vanskelig balansegang mellom sikkerhet og tilgjengelighet på alle kunstmuseer. Rundt om i verden har man valgt forskjellige løsninger, fra sikkerhetssjekk av de besøkende som skulle de være passasjerer på en flyplass, og væpnede vakter i salene, til åpne dører og fri adgang. Men en pistolmunning mot tinningen er et argument som bringer de fleste sikkerhetsanordninger til taushet.

Det er i ettertid framkommet at videoopptakene fra overvåkingskameraene på Munch-museet er for dårlige til at politiet kan ha videre nytte av dem. Det er alvorlig og vitner om slurv som skaper falsk trygghet. Dessuten inngår opplysningene i et mønster hva angår Oslo kommunes forhold til Edvard Munch og hans kunst. I 1960 ble kunstnerens bolig revet. Munch-museet ble plassert på Tøyen fordi kommunen ville løfte fram Oslo øst, ikke for å framheve Munchs kunst. Og det måtte japansk kapital til for å pusse opp og utvide museet, slik det ble gjort i 1993. I kommunen var det verken penger eller interesse.

Denne holdningen utgjør den største sikkerhetsrisikoen. Den underminerer ethvert forsøk på å sikre kunsten, fordi den ikke tar kunstskattene på alvor.