Kunst på porten

Hydro vil være folkelige. Ja vel, hva mener de med det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KUNST ER komplisert. Vi leser i denne avisa at kongene i amerikansk talkshow, deriblant David Letterman, bruker sine arenaer til å le seg skakke av de oransje portene til kunstnerparet Christo og Jeanne-Claude i New Yorks vidunderlige Central Park. De av oss som ikke har hatt anledning til å reise over dammen for å oppleve 7500 gyllenoransje porter, må stole på bilder. Av disse ser installasjonene både vakre og spennende ut. Christo har hatt suksess med store formater før, og kunstnerdronning Sonja, som har peiling på både nytt og gammelt, falt for det hele og har uttrykt begeistring.

FOLKELIG, argumenterte kommunikasjonsdirektør Cecilie Ditlev-Simonsen sist uke da Dagens Næringsliv spurte hvorfor industrigiganten Hydro har avblåst planene om et svært kunstprosjekt i Frognerparken i anledning bedriftens 100-årsjubileum.

Bursdagen skal uansett markeres stort, slik det sømmer seg nasjonens industristolthet. Kongelig konsert i Washington og teateroppsetning både i London og rundt om i norske byer, melder næringslivets rosa hovedorgan. De kan også rapportere at bedriften vil bruke minst 100 millioner kroner på den folkelige feiringa.

VIGELANDSPARKEN, Oslos vakreste park, der over 200 skulpturer av Gustav Vigeland regjerer, er monumental og romslig. Alle er velkomne, og her er absolutt plass for samtidskunst side om side med granitt og bronse. Nå har vi bare sett forslaget til Olafur Eliasson i form av skisse, men en kommer umulig utenom at hans verk har spenst og utstråler en kraft som vekker nysgjerrighet. Eliasson ble altså dumpet av Hydro til fordel for det folkelige. I framtida skal vi likevel bli nærmere kjent med den dansk-islandske kunstneren når operabygget i Bjørvika står klart. Her vant nylig 38-åringen oppdraget med å smykke ut foajeen.

LITT TRIST er det derfor når en institusjon av Hydros kaliber gjemmer seg bak det vage og uforpliktende begrepet folkelig som en unnskyldning for å si nei til hva kommunikasjonsdirektøren definerer som eksklusiv installasjonskunst.

Installasjoner er en kunstform som i lik grad med skulpturer svært ofte inviterer til en ny type sanselig nærkontakt. Små og store hender og blikk kan gli over spennende flater, barn og voksne kan la seg begeistre over hvor mye som egentlig er kunst. En skal ikke se bort fra at folk liker kunstopplevelser som utfordrer.

AMERIKANSKE Robert Wilson begeistrer i disse dager hovedstadens teaterpublikum med sin oppsetning av «Peer Gynt». I denne versjonen finner vi verken Toralv Maurstad eller Edvard Grieg, men fordi Wilson tar helt nye visuelle og musikalske grep, blir forestillingen svært spennende. Fordi han våger nytt. Slik store mennesker og institusjoner skal.

Folk ser faktisk ut til å la seg begeistre av det nye, slik vi også ser nå i forbindelse med at direktør Sune Nordgren har stokket om landets bildeskatter på Nasjonalgalleriet.

Kom igjen, Hydro. Vis at dere våger.