Kunsten å drive sensur

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ethvert autoritært system frykter frie ytringer, ikke minst fra skjønnlitterære forfattere. Hvordan skal man holde dem i sjakk? Apartheid-regimet i Sør-Afrika utviklet et system for å kontrollere landets diktere, med størrelser som André Brink og de seinere Nobelpris-vinnerne J.M. Coetzee og Nadine Gordimér i spissen. Men den som forestiller seg uniformerte sensorer med rødblyant i den ene hånda og kølle i den andre må tro om igjen. Peter D. McDonald har undersøkt saken og trykker resultatet i boka «The Literary Police», som utgis i disse dager.

– Det uvanlige med det sør-afrikanske systemet, var at de som endte opp med å vurdere dikt og romaner for myndighetene, var litteratene selv, forteller Peter D. McDonald, som er i Oslo for å delta på dagens store Fritt Ord-seminar om Sør-Afrika og sensuren. – Blant sensorene fantes professorer, kritikere og forfattere. Deres vurderinger kan leses nesten som litteraturanmeldelser framfor politirapporter. – Likevel ble en rekke bøker forbudt?

– De hadde sine regler å holde seg til. Men de var på mange måter mer litterære enn politiske. Jo mer jeg studerte arkivene fra sensurperioden, jo mer overrasket ble jeg over hva de inneholdt. Og ikke minst over hvilke personer som utførte denne jobben på vegne av apartheid-regimet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sensurapparatet i Sør-Afrika ble først opprettet i 1931, for film, teater og trykte bilder. I 1934 ble bøker utenfra innlemmet i det som skulle gjennomgås før det ble sluppet ut på markedet. På 1950-tallet ble forhold mellom kapital og arbeidere og mellom hvite og svarte blant de temaene som kom inn under det som ble kalt «uønskede utgivelser». Etter massakren i Sharpeville i 1960 – der 69 mennesker ble drept – ble det etablert et sensursystem som inkluderte blant annet film, t-skjorter, pamfletter, toalettseter (!) med obskøn utforming – og litteratur skrevet av sørafrikanske forfattere.

– Bøker ble ikke sensurert før utgivelsen, men lest av utvalgte sensorer etter at de kom ut, forklarer McDonald. – Myndighetene vedkjente seg ikke offisielt at de bedrev sensur. De kalte det trykkekontroll. – Hvordan ble verkene plukket ut?

– I prinsippet kunne hvem som helst sende inn bøker de mente burde forbys. Tollvesenet plukket ut bøker som ble forsøkt importert via havner og flyplasser. Mange av disse bøkene ble jo utgitt på engelsk i London eller USA. Politiet besøkte jevnlig bokhandler hvor de plukket ut bøker. Kirkelige grupper var spesielt aktive med å sende inn bøker, og de hadde gode forbindelser til regjeringen. I 1963 ble det spesifisert hva slags elementer som ikke var ønsket i et diktverk. Foruten obskønitet og blasfemi, ble undergraving og alt som var imot apartheid inkludert i statuttene. Men det spesielle med dette systemet, var at de intellektuelle ble ansatt i sensurapparatet – for å vurdere sine egne.

Hvordan kunne dette skje? McDonald forteller at det hadde sitt utgangspunkt i en kampanje fra forfatterne selv, som hadde pågått helt siden 1940-tallet. Poeten N.P. Van Wyk Louw, som blir betraktet som en slags nasjonalpoet i afrikaan-litteraturen, hadde stilt seg i spissen for kampen mot sensur.

– Van Wyk Louw var en fascinerende figur. Han hevdet at forfatterne burde være fredet og ha en priviligert stilling fordi de er voktere av det han kalte den folkelige ånd, i motsetning til de politiske og kirkelige maktinstitusjonene. Den folkelige ånden er hele tida i utvikling. Mens det politiske apparatet forsøker å holde den nede, er forfatterne med på å utvikle den. Men kampen var mislykket, etter Sharpeville innførte myndighetene sitt sensursystem. Men pussig nok valgte de å alliere seg med sine motstandere. De ba de intellektuelle bli en del av systemet. En ledende marxistisk kritiker i Sør-Afrika har kalt dette for «et fatalt kompromiss». – Hvilke konsekvenser fikk det?

– Sensurrapportene jeg fant i arkivene, som ble åpnet på slutten av 90-tallet, var forbløffende lesning. De var ofte formulert som litterære analyser, snarere enn rapporter om kritiske elementer i de verkene som ble lest.

McDonald forteller at de som skrev rapporter til myndighetene om verker av Nadine Gordimer, André Brink, Breyten Breytenbach, J.M. Coetzee og en rekke andre først og fremst er opptatt av kvaliteten i verkene.

– Den ene rapporten etter den andre, ser ut til å stille spørsmålet: «Hva er litteratur?» Det er som kjent ikke så lett å svare på, men disse folkene anstrenger seg for å skille ut litterær kvalitet. Hvis bøkene er god litteratur, bør de komme ut. Hvis ikke, må de forbys. Jeg har i blant funnet eksempler på strid mellom grupper av sensorer omkring slike spørsmål. Altså en litterær debatt, midt oppi et sensursystem. Problemet er selvsagt at litteraturen selv endrer seg hele tida, og dermed forandrer også definisjonen av hva som er god litteratur seg. Sensorene i Sør-Afrika blir en slags litteraturpoliti, som også er tittelen på boka jeg har skrevet. – Hvem led mest under dette systemet?

– Det er påfallende at J.M. Coetzee aldri blir forbudt, fordi han er en såpass god forfatter. Nadine Gordimer fikk enkelte av sine romaner forbudt, det samme gjelder André Brink. En av bøkene til Gordimer ble forbudt fordi den har store litterære kvaliteter, men er mot systemet. Dermed blir den ekstra farlig, fordi den er så god. Wilbur Smith derimot blir forbudt, ikke fordi han er farlig, men fordi han skriver populærlitteratur for et massemarked. – Ble forfattere arrestert dersom de skrev kritisk?

– Ikke fordi de skrev kritisk. Men det fantes andre måter å trakassere dem på. Politiet kunne raide husene til forleggere og forfattere på jakt etter forbudte bøker. Det var straffbart å eie dem. Ble de arrestert for noe annet, for eksempel politisk motstand, ble bøkene deres brukt som argumenter mot dem i rettssalen. De ble avlyttet og overvåket, fikk inndratt passene eller ble ført opp på lister som «kommunister», slik at de ikke fikk lov til å trykke det de skrev offentlig. Ingen forfattere fikk jobbe i fred under apartheid-regimet.

Nobelprisvinneren J.M. Coetzee har vært sterkt opptatt av hva det fører til for en forfatter å være underlagt et sensursystem som det sør-afrikanske. McDonald avslører i sin bok at Coetzee i 1976 søkte om å få bli sensor.

– Han fylte enhver kvalifikasjon til den jobben, men fikk ikke noe svar. Det var en bisarr, nærmest pervers ting å gjøre, men han gjorde det nok for å teste regimets motiver.

– På hvilken måte?

– I likhet med André Brink har Coetzee har skrevet mye om å være underlagt et sensursystem. Om det spesielle forholdet som oppstår mellom forfatteren og hans sensor. Når man har bevisstheten om hvordan sensuren arbeider mens man skriver, kan det føre til at man blir opphengt i noe man egentlig vil bekjempe. Dermed kan en opposisjonell forfatter komme til å reflektere det han er motstander av. Det er hans fiende som setter premissene. Allerede når du argumenterer mot disse premissene, har du akseptert problemstillingen. Coetzee har vært dypt opptatt av hvordan forfatteren kan skape sine egne regler når han er underlagt et slikt system. Hvordan kan han skrive fritt, når det politiske systemet har skapt slike forhold? Historien om sensursystemet handler om hvordan myndighetene har bidratt både til å forme og derformere afrikansk litteratur i den perioden det fungerte.

– Er litteraturen helt fri for slike regler i dag?

– Siden 1990 har den i praksis vært det. Men det er faktisk krefter i gang for å innføre en form for forhåndssensur i Sør-Afrika. Det er framlagt forslag til en helt ny lov på området. Den har møtt sterk motstand, men under dagens forhold kan den bli vedtatt før man vet ordet av det.