Kunsten å forhøre

Hva skal man med sommerkrim når man kan lese om tortur fra virkelighetens USA, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den amerikanske journalisten Jane Mayer i ukemagasinet The New Yorker har gjort det igjen. I fjor sommer tegnet hun et nifst bilde av visepresident Dick Cheneys bakmann, David A. Addington. Hun beskrev hvordan han ble en av hovedarkitektene bak Bush-regimets forakt for Genevekonvensjonen og gjorde tortur til et definisjonsspørsmål i USA. Seks dager etter terrorangrepene på New York og Washington i 2001 signerte president Bush en hemmelig avtale som ga CIA lov til å opprette paramilitære grupper. De skulle jage, fange, arrestere eller drepe terrorister hvor som helst i verden.

I årets «sommer-krim» skriver Mayer om kunsten å forhøre. For da CIA fikk i oppdrag å arrestere alle som kunne mistenkes for å være terrorister hadde etterretningsorganisasjonen mangel på folk som var trent opp i relevante forhørsmetoder. CIA var lammet i startfasen, forteller en velorientert kilde. Presset fra Det hvite hus var voldsomt, særlig fra visepresident Cheney. Ordren var å få ut informasjon fra de arresterte. Med en gang.

Derfor begynte jakten på metoder. En av dem var Phoenix-programmet som ble laget under Vietnam-krigen. Kritikere beskrev metoden som statlig godkjenning av tortur og drap, men det ble en nyttig modell for et utrenet forhørskorps. Som om dette ikke var ille nok, ba amerikanske myndigheter Egypt, Jordan og Saudi Arabia om råd. At det amerikanske utenriksdepartementet tidligere hadde anklaget de samme landene for brudd på menneskerettighetene betydde plutselig ingen ting. CIA visste enda mindre om hvordan man skulle drive et fengsel, skriver Mayer. Men Det hvite hus hadde ikke tid til å vente. Må vi så må vi, var tankegangen hos daværende CIA-sjef George Tenet. Han var en mann som hadde en eneste oppgave: Å tilfredsstille presidenten.

Pensjonerte militærpsykologer ble satt inn da den første storfisken fra al-Qaida, Abu Zubaydah, ble tatt i 2002. Psykologene hadde tidligere trent spesialstyrker i å motstå tortur og hadde et program, det såkalte SERE som står for Survival, Evasion, Resistance and Escape. Overlevelse, omgåelse, motstand og flukt på norsk. Programmet ble laget på slutten av Korea-krigen og besto av simulerte torturmetoder som nesten-drukning, søvndeprivasjon, isolasjon, ekstreme temperaturer, innesperring i celler man ikke kan stå oppreist i, ekstrem høy lyd og seksuell og religiøs ydmykelse. Som forhørsmetoder var målet å bryte ned et menneske totalt. Til det trengte man fagfolk.

Zubaydah har fortalt Røde Kors om tortur. Om nesten-drukning og mini-celle. Slik gjør man fangene totalt hjelpeløse og avhengige av sine torturister. Et navngitt vitne forteller Mayer at en av psykologene, James Mitchel, hadde oppskriften: Først isolasjon. Deretter gjør man alt uforutsigelig for fangen. Mat, toalettbesøk, temperatur og lyd. Han vet aldri om eller når ting skjer. Resultatet er dyp angst og avhengighet. Forhørspersonen blir som en far man betror seg til. KGB brukte modellen for å få folk til å si at de motarbeidet Sovjetstaten.

Mayer har kilder som har lest rapporten Den internasjonale Røde Kors-komiteen skrev etter et besøk på Guantánamo-basen i fjor. Som eneste humanitære organisasjon som slipper inn til krigsfanger er forutsetningen at rapportene deres er konfidensielle. Det tok fem år for Røde Kors å slippe inn på Guantánamo, og rapporten beskriver fengsling og forhørsmetoder som er ensbetydende med tortur. Meyers kilder er fra både politiske og militære miljøer. De er både navngitte og anonyme. De bekrefter alle at forhørsmetodene er velsignet fra høyeste hold. En kilde fra CIA opplyser at det stor uro i organisasjonen. Årsaken er at mange frykter rettsforfølgelse hvis forhørsmetodene de har brukt i krigen mot terror blir kjent. Flere kilder forteller at mishandlete fanger blir så desperate at de forsøker å ta sitt eget liv ved å knuse hodet i murveggene. Det skrekkelige er at ingen har fått sin sak prøvet for en domstol. Selv de mest iskalde terrorister, har faktisk krav på rettssikkerhet. Jane Meyer slåss for grunnleggende amerikanske prinsipper ved å avsløre Bush-administrasjonens vei vekk fra demokrati og menneskerettigheter.

Neste sommer venter jeg ny sommerkrim fra Jane Meyer. Særlig om presidentvalgets gode og onde kandidater og deres definisjon av tortur. Så får vi se om noen av dem tør hente fram demokratiets verdier og prinsipper selv om det finnes terrorister i verden.