Kunsten å ikke vite

Hvem kan stole på politikere som skryter av å mangle kunnskaper om felter de har arbeidet med på Stortinget i årevis? spør Kåre Bulie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når Solveig Kringlebotn, Elizabeth Norberg-Schulz og dansere fra Nasjonalballetten går på scenen under den nye operaens åpning 12. april, vil verken Ulf Erik Knudsen eller Karin Woldseth, Fremskrittspartiets representanter i Stortingets kulturkomité, være å finne blant de 1300 gjestene i salen. Finkulturelt sludder griper Frp begjærlig enhver anledning til å håne. At Ulf Erik Knudsen ikke kan særlig mye om opera – en av de mest betydningsfulle kulturpolitiske sakene i Norge i seinere år – later han til å bære som et adelsmerke: I Dagens Næringsliv fortalte Frps fraksjonsleder i kulturkomiteen nylig at han har sett en halv operaforestilling (gikk han i protest, mon tro?) – i forbindelse med kulturkomiteens besøk. Hva slags opera det var husker han ikke, utover at «det var noe moderne. Noe på M».

DET ER IKKE bare opera Knudsen tilsynelatende foretrekker å vite minst mulig om. I et intervju i samme avis i fjor gjorde han klart at Odd Nerdrum, Marianne Aulie og Vebjørn Sand var god norsk samtidskunst. Årsaken? Fordi «jeg skjønner noe av det», svarte Knudsen. Underforstått må vi regne med at av annen kunst skjønner han heller lite. Dersom Knudsens krav om tilgjengelighet begrenser utvalget til slike malere, ville det som finnes av norske kunstnere som markerer seg internasjonalt, falle milelangt utenfor hans definisjon av god kunst. Hva Knudsen selv liker, spiller imidlertid liten rolle. Langt verre er hans mening om at blant store norske kunstinstitusjoner fortjener bare Munch-museet og Nasjonalgalleriet offentlig støtte. Grunnen er at de «ivaretar norsk kulturarv», en påstand som er like uklar som de fleste begrepene Knudsen kaster om seg med. Er det som har skjedd etter krigen ikke tilstrekkelig norsk, eller ikke tilstrekkelig gammelt? «En del av den norske folkesjela», kalte Knudsen Norsktoppen. For radioprogrammet viste han seg plutselig overraskende villig til å gå på tvers av sitt prinsipp om at politikerne skal holde fingrene unna kulturlivet.

DA KNUDSEN kunngjorde sin boikott av operaåpningen, sa Venstres Trine Skei Grande at Fremskrittspartiet mangler normal dannelse. Det er i kulturspørsmål på alle måter korrekt: Fra landsmøtets talerstol oppfordret Knudsen i fjor til det han kalte en «vårrengjøring i kultureliten. Det er på tide at vi avslører det de er, nemlig elitistiske åndssnobber med oppblåste egoer som har forakt for vanlige folk», ifølge NRKs referat. En slik uttrykksform finnes det få andre ord for. Men Knudsen vil ganske sikkert klappe for å bli kalt udannet og bruke påstanden for alt den er verd i sitt korstog mot den fiktive størrelsen han kaller «kultureliten»: Ifølge politikeren en gjeng svartkledde, hårete typer som drikker rødvin i «zoologisk hage» (Knudsens navn på Kunstnernes Hus).

LIKEVEL ER DET merkverdig at han ikke ser hvordan han bidrar til å undergrave sin egen tillit som kulturpolitiker. Ingen krever at folkevalgte skal ha inngående kunnskap om enhver sak de kommer borti. Men etter syv år i kulturkomiteen og med verv som kulturpolitisk talsmann, er det ikke urimelig om velgerne forventer at han har lært seg et og annet om to så viktige kulturområder. At Knudsen nærmest praler med sin manglende kunnskap om opera og billedkunst, og ganske sikkert forventer å vinne velgere på det, forteller imidlertid en hel del om både kulturen og kulturpolitikken, og om holdningene til feltet. Hvilken landbrukspolitiker ville klagd over vond lukt den gangen han forvillet seg inn i fjøset?

AT KNUDSENS aggressive utspill mot Kulturrådet og kunstnere bidrar til å holde oppe de søvnigste, mest unyanserte klisjeer, får så være. Verre er hans selvmotsigende krav om at kulturlivet må overlates til markedskreftene, slik at folk selv skal få velge hvilken kultur de vil ha. Enhver som undersøker besøks- og salgstall i norsk kulturliv, vil se at folks mulighet til å velge snarere vil bli dramatisk redusert dersom Frp får det som partiet vil. Ny kultur omfavnes nesten aldri av mange med en gang. At folks forhold til kultur er noe som kan være i utvikling, og at det i det hele tatt skulle finnes noen nysgjerrighet på å oppdage noe nytt, virker utenkelig for Frp. Den ufruktbare dyrkingen av et motsetningsforhold mellom folk og kulturelite bidrar til å vri oppmerksomheten bort fra en langt mer reell økonomisk kløft. Men i Knudsen later kulturarbeidere som utviser fantasi til noe mer enn å tjene penger, til å vekke betydelig irritasjon: De er potensielle misbrukere av folks skattepenger som bør følges med den ytterste mistenksomhet.