Kunsten å jubilere

I 2014 er det nytt jubileum, og til det må regjeringen tenke stort på vegne av nasjonen Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

STIKLESTAD (Dagbladet): I dag er det Olsok. På Stiklestad og i Trondheim møter flere hundre tusen opp for å se og høre kunst, bygge identitet og lære. Det er munnfuller av nasjonal og religiøs patos, naturligvis. Men arrangementsindustrien rundt de to historiske minnestedene trekker også inn problemstillinger fra samtida og drøfter seg selv som årlig nasjonal begivenhet. Det entusiastiske amatørskap sprunget ut av lokalsamfunnets sivile institusjoner, er blitt styrket av profesjonelle krefter. Her er det utviklet en jubileumsfaglighet som bør kunne komme hele landet til gode ved store nasjonale begivenheter i framtida.

JUBILEET for unionsoppløsningen i 1905 kunne ha trukket veksler på denne kunnskapen. Slik det ble, ble det hengende litt i den løse luft. Nasjonen ble ikke revet med. Det ble både litt historieløst og i for stor grad løsrevet fra dagens aktuelle politiske problemstillinger og konflikter. I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift skriver kultursosiologene Olaf Aagedal og Ånund Brottveit om «Kunsten å jubilere». De slår fast at det ikke er så lett. Det er både kostbart og kontroversielt. Budsjettene sprakk med 50 millioner kroner. Ved arrangementenes slutt var det nok mange borgere som var usikre på hva de egentlig hadde vært med på å feire. Underskudd er ikke noe å sutre over hvis det som kommer ut av det har noe stort over seg. Slik ble ikke 2005-feiringen, og derfor ble det både økonomisk og politisk underskudd av hele greia. Men i 1905 visste folk flest at de var med på noe viktig. De gikk mann av huse for å delta i folkevæpningslag og folkeavstemninger, og kvinnene, som ikke hadde stemmerett, samlet inn til panserskip og underskrifter.

AKTIVITETENE rundt Stiklestad, som i fjor tok unionsjubileet på stort alvor, viser at det var en svakhet at man ikke hadde mot til å utnytte det historiske jubileet til å underbygge noen sentrale problemstillinger i vår egen tid. Aagedal og Brottveit viser til den danske historikeren Annette Warrings studier av de danske grunnlovsjubileene i 1949 og 1999, og bruker hennes begrep minnepolitikk . Det er et godt ord. Historiske jubileer trenger ikke å fortape seg i fortida, men må ha den som ramme for å få fram synspunkter på aktuelle forhold. Men da må man også være villig til å åpne for politisk uenighet. Det representerer jo ingen fare for politikken, slik mange politikere og bråkrater åpenbart tror.

ET HISTORISK jubileum er en anledning til å tenke gjennom hvem vi er som nasjon og hvem vi ønsker å være. Det er nasjonsbygging i praksis, skriver Aagedal og Brottveit. Det er jo ikke slik at nasjonen og det nasjonale er forsvunnet fordi om grensene mellom landene bygges ned. På kulturområdet står så vel det nasjonale som det lokale sterkere enn noen gang. Spørsmålene om identitet blir aktualisert av det religiøse og kulturelle mangfold som migrasjonene medfører. Men også den flerkulturelle dimensjonen ble borte i markeringen i 2005. Det ble ikke gjort noe forsøk på å reformulere den norske nasjonale myten på en måte som inkluderte de nye etniske gruppene.

DET ER BARE åtte år til neste store nasjonale jubileum, og regjeringen bør allerede nå begynne å tenke politisk på dette. I 2014 er gjenstanden for feiringen lettere å forholde seg til, og Grunnloven feires jo som Olsok hvert år. Men grunnlovsjubileet 2014 må også bli noe annet enn å gå i tog. De store utfordringene vi står overfor som nasjon og folk må komme til reell diskusjon. Noen vil ha en ny grunnlov, men det er nok allerede for seint, og neppe nødvendig. Likevel er det mulig å tilrettelegge en debatt om binding av makt, om konstitusjoner i vår tid, om vårt styringssystem. Vi har samfunnsforskning og maktutredninger som viser at makt stadig forskyves og gis nye institusjonelle rammer. Hva med forholdet mellom offentlig og privat, politikk og marked? Hvem skal ha kontrollen over våre naturressurser og vår økonomi, våre egne politikere eller EU? Hvordan bør velferdsstaten utvikles videre? Er den skandinaviske modellen på vei ut og «den tredje vei» på vei inn? Det er ennå ikke for seint, om regjeringen er litt stilig og griper 2014 som et bytte i flukt.

SKAL MAN vekke folkelig entusiasme, må nasjonale markeringer handle om noe håndfast. Men i Ei tid da museer ikke skal være museer, men opplevelsessentre, skal vel heller ikke jubileer være jubileer, men events. Det blir for tynt. I 1914 var det Lysaker-kretsen, med Nansen, Sars, Werenskiold, Brøgger og Rolfsen som la rammene. Det var midt i nasjonalstatens glanstid. Nå skal det fortelles en ny historie om globalisering og kulturelt mangfold, og derfor må det også bli en ny type feiring. Men jubileumspolitikk er ingen spøk, det trenger plan, penger og profil.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer