Kunsten å lage fred

Hvorfor kommer internasjonal nødhjelp igjen for seint til ofrene for en av Afrikas borgerkriger?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE HVITE OG MEKTIGE

statslederne, som før helga avholdt sitt årlige G8-møte på den idylliske Sea Island i USA, er bekymret over den humanitære krisen i Sudans vestlige region, Darfur. Bekymret, var uttrykket. Slik uttrykte også FN seg da de første alvorlige meldingene om massakre på Darfurs svarte befolkning kom i vinter. Man utstedte en bekymringsmelding. Og da de uhyre kompliserte fredsforhandlingene mellom nord og sør i Sudan begynte å nærme seg en fredsavtale, ble skrekkscenarioet i Darfur holdt på avstand. «Darfur kan undergrave hele fredsavtalen,» sa en av de sentrale i fredsprosessen, utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, for få måneder siden. I gårsdagens Dagblad la hun vekt på at Norge har gjort alt som er mulig å gjøre for å legge press på Khartoum-regjeringen.

KUNSTEN Å LAGE FRED

ble denne helga diskutert i Oslo. I naturskjønne omgivelser i Holmenkollen satte fredsmeklere fra hele verden hverandre stevne for å diskutere sentrale dilemmaer - som hvordan man kan få en fredsavtale til å holde. Og hvordan man skal holde ut når alt ser ut til å gå galt. I så måte må borgerkrigen i Afrikas største land, Sudan, ha vært et interessant eksempel. Et halvt århundres konflikt mellom arabiske muslimer i nord og kristne og animistiske afrikanere i sør har koster to millioner liv og fire millioner internt fordrevne. Fredsgjennombruddet i mai var derfor etterlengtet.

Ikke-muslimene i sør reiste seg i 1983 mot den muslimske sentralregjeringen i nord. Siden den gangen har kampen om selvstyre for Sør-Sudan, religiøs lovgivning og oljeressurser rast fram og tilbake. Fredsforsøkene har vært mange, men tilbakeslagene like mange. Norske humanitære organisasjoner og kirkelige nettverk har fra 1960-tallet vært tungt inne i Sudan. Det var også utgangspunktet for at Norge fikk en rolle i forsøkene på å skape fred.

UTVIKLINGSMINISTER

Frafjord Johnson har i to perioder som minister opparbeidet seg et personlig forhold til flere av de sentrale aktørene i konflikten, og da særlig til den sørsudanske opprørslederen John Garang. Få utlendinger, hvis noen, har slik tillit hos Garang som Frafjord Johnson. Hun kan ta en telefon til Garang og lese ham teksten om nødvendig, og det var nettopp det som måtte til for å få Garang til å sette seg ved samme forhandlingsbord som Khartoum-regjeringen. Britene, med sine gamle koloniale bånd til regjeringen i Khartoum, har spilt Norges rolle i nord. Også USA har en sentral rolle.

Sudan står høyt på USAs utenrikspolitiske prioriteringsliste. Mange av president George W. Bushs velgere fra bibelbeltet er besatt av å hjelpe sine kristne brødre og søstre i Sør-Sudan. En fredsavtale ville være som bestilt foran USAs presidentvalg i høst. Særlig hvis den høytidelige seremonien utspiller seg foran tv-kameraer i Washington DC.

NÅ SIER FNs

visegeneralsekretær Jan Egeland at hjelpen kommer for seint til Darfurs flyktninger. For seint til å redde alle dem som kunne ha vært reddet. Mye av skylden kan legges på Khartoum-regjeringen som bruker en milits til hest, janjaweed, som bødler i Darfur. Og som har hindret hjelpeorganisasjonene i å komme fram til de nødlidende. Men både FN og USA har ifølge The Economist vært forsiktige i sine reaksjoner i redsel for å avspore fredsforhandlingene mellom nord og sør. Kostnadene er så langt 10 000 drepte og over en million internt fordrevne mennesker. Noen sitter i leirer i Darfur-regionen og blir regelrett sultet ut av hestemilitsen. Andre har kommet seg over grensa til lutfattige Tsjad.

OPPRØRET I DARFUR

startet for et år siden, men det har i generasjoner vært konflikter mellom nomader og fastboende i regionen. Afrikanerne har de seinere år blitt skjøvet ut av offentlige stillinger, og mangelen på inkludering i fredsprosessen mellom nord og sør vekker raseri. Frykten for at landets oljeinntekter nå skal gå til alle andre enn karrige Darfur, er stor. Mange setter sin lit til at John Garang vil kreve våpenhvile og politisk dialog om Darfur før han godtar å gå inn i en samlingsregjering. Tålmodigheten som i helga ble diskutert på Holmenkollens fredstreff, vil nok komme godt med. Den samme tålmodigheten kan ikke hjelpeorganisasjonene ha. Hvis hjelpen kommer til Darfur nå, vil «bare» 300 000 mennesker dø. Hvis ikke, kan det bli en million døde.