Kvalitet er synonymt med etterspørsel, og etterspørsel definerer kvalitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka kjørte jeg bak bussen til det svenske dansebandet Streaplers i noen sekunder på E6 ved Kløfta. Bussen var preget av et stolt jubileumsemblem – gruppa ble stiftet i Kungälv i 1959.

I 1959 var året Buddy Holly døde og en ung Robert Zimmermann rotet rundt på universitetet i Minneapolis og spilte gitar og vurderte å kalle seg Bob Dylan. Rolling Stones ble grunnlagt i 1962.

Gruppas 50-årsjubileum ble feiret for halvannen måned siden med stor konsert på Liseberg i Göteborg. Landsmennene i Flamingokvintetten fyller 50 neste år. Og i år er det 45 år siden våre egne Ole Ivars ble grunnlagt i et Sven-Ingvars-inspirert øyeblikk på Løten.

Det vitner om en formidabel overlevelsesevne. Men så er mange danseband like mye franchiser som vanlige orkestre. Etablerte bandnavn holdes i live uavhengig av antall originalmedlemmer, og virksomheter kan i praksis kjøpes opp. Gruppa Wizex, opprinnelig grunnlagt så tidlig som i 1957, ble overtatt av Kikki Danielsson og noen venner i 1972, deriblant Tommy Karlsson. Han er nå lengstlevende medlem av konstellasjonen som fortsatt turnerer og gir ut plater under Wizex-navnet over femti år etter.

Dansebandsjangeren brukes ofte som default eksempel på den kulturen Frp heier på. Smaksmessig er det antiopera i ytterste konsekvens: Upretensiøs og ukomplisert musikk som er grunnleggende kommersiell i sin henvendelsesform, og med et nedslagsfelt som er bredt, folkelig og ikke-urbant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjangeren lever dessuten i evig diskreditt hos kultursnobber av alle tapninger, hvilket gjør den enda bedre egnet til å eksemplifisere den smakskrigen Fremskrittspartiet legger opp til i sin antielitistiske, sjablongpregede kulturretorikk.

Dansebandene illustrerer i praksis Frp’s stipendløse kulturpolitikk og tesen om at overlevelsesevne og markedstilpasning er viktigere enn kvalitet og kunstnerskap.

Dansebandsfæren er en ren markedsøkonomi, et overbefolket og brutalt marked med streng sjangerjustis, helt på siden av regulære kulturelle støtteordninger. Kvalitet er synonymt med etterspørsel, og etterspørsel definerer kvalitet. Slik blir dansebandsjangeren, sin brede og folkelige tilnærming til tross, et lukket og dypt konservativt kulturuttrykk, med en dyptliggende skepsis mot enhver ny impuls utenfra. Skulle noe nytt likevel slippe over strengt bevoktede grenser, må det umiddelbart underlegges tunge sjangermessige integreringstiltak. Kanskje ikke så rart at noen, så fort de har knekt dansebandkoden, kan holde på i 50 år.

Derfor finnes heller ikke noe sånt som et undervurdert danseband, et band hvis musikalske storhet eller visjon publikum ikke forstår. Et misforstått danseband er per definisjon et mislykket danseband.

I Frp’s kulturretorikk vil et slikt tenkt band sidestilles med strevende forfattere, bildekunstnere og samtidsmusikere. Men det er neppe til trøst for verken den ene eller den andre.