Kvalitet gjennom mangfold

Meningsmålinger viser at mange foreldre er villig til å betale for at barna skal få en bedre skole.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Dagbladet 30.4. gjentar Karita Bekkemellem Orheim en rekke misforståelser og forvrengninger av Høyres skolepolitikk.

Det er for det første ikke riktig at Høyre, og regjeringen, legger opp til en «privatisering av Skole-Norge». Det er allerede fullt tillatt å starte privatfinansierte skoler her i landet, forutsatt at de holder kvalitetsmessig mål. Meningsmålinger viser at mange foreldre er villig til å betale for at barna skal få en bedre skole. Her ligger risikoen for en todeling av skolen, mellom rike og fattige. For å forhindre en slik utvikling, går regjeringen inn for å utvide den offentlige finansieringen av grunnskolen: Det skal bli mulig å starte frittstående skoler som tilfredsstiller statens krav til innhold og kvalitet (dvs. at de gir en opplæring som er likeverdig med det offentlige tilbudet), og disse skal få statsstøtte på 90 prosent av kostnadene i sammenlignbare kommunale skoler. Når regjeringen samtidig foreslår å sette et tak på foreldrebetalingen (på de gjenværende 10 prosentene), betyr dette at disse frittstående, offentlig finansierte skolene vil bli tilgjengelige for familier med vanlige inntekter.

Flytte

For det andre er det ikke riktig at alle norske barn i dag «møtes i den samme skolen». Vi har over 3000 skoler her i landet, og i praksis er det store forskjeller mellom dem. Den sosiale segregeringen i skolen ligger i bosettingen. De som har god råd, kan flytte dit hvor de antatt beste skolene ligger. De som har dårlig råd, må avfinne seg med skolen der de bor. Er det ikke da mer rettferdig å gi alle mulighet til å velge en friskole med offentlig finansiering, uavhengig av om man bor på «østkanten» eller «vestkanten»?

For det tredje vil ikke friskolene få «et fast beløp uansett». Hvor mye statsstøtte de vil få, vil være avhengig av kostnadsnivået i den offentlige skolen. Hvis kommunene prioriterer skole, vil tilskuddet gå opp. Hvis de bruker mindre på skole, vil det gå tilsvarende ned, siden friskolenes tilskudd vil bli beregnet ut fra nasjonale gjennomsnitt. Dermed vil de være avhengig av politiske avgjørelser i over 430 kommuner. Hvis Arbeiderpartiet mener at tilskuddet burde følge kostnadsnivået i hver enkelt kommune, regner jeg med at partiet vil foreslå dette når loven skal behandles i Stortinget. I alle fall ligger det fast at friskolene til enhver tid må klare seg med mindre offentlige midler enn sammenlignbare offentlige skoler.

Alternativ

For det fjerde foreslår regjeringen ingen endringer mht. retten til å starte skoler ut fra et alternativt livssyn. Bekkemellem Orheims bekymring for muslimske skoler har derfor ingenting med denne saken å gjøre. Eller vil Arbeiderpartiet nå innføre forbud mot friskoler med et religiøst formål?

Det viktigste spørsmålet, som også tas opp i en kronikk av Halfdan Hegtun i Dagbladet 29. april, er hvilken effekt regjeringens friskolereform vil få på den offentlige skolen. I Sverige er det gjennomført en reform med mange lignende elementer. Lærdommen derfra er meget interessant: Der hvor det er flest friskoler, har man påvist en merkbar forbedring i kvaliteten på de kommunale skolene, målt i forhold til prøver og eksamensresultater over tid. Påstanden om at friskolene utarmer de kommunale skolene er grunnløs. Når det etableres alternativer, fører det til at den offentlige skolen må skjerpe seg. Ellers blir elevene borte. Dermed blir skolen bedre for alle parter. Jo større mangfold, jo høyere kvalitet.

Erfaringer

Disse positive erfaringene er trolig grunnen til at de svenske sosialdemokratene har oppgitt motstanden mot friskolereformen (selv om det fortsatt er strid om detaljer i støttesystemet). Det er påfallende at de sosialdemokratene som har forsøkt en slik ordning i praksis, har akseptert den, mens de som bygger på sin egne fordommer, fortsatt er imot. Det er også verd å merke seg at de svenske sosialdemokratene, som godtar valgfrihet i praksis, har dobbelt så stor oppslutning som det norske Arbeiderpartiet, som fortsatt står på barrikadene for 1950-årenes skolesyn. Kan det være en sammenheng her?