Kvalitet i høyere utdanning?

I vårt kvantitetsorienterte undervisningssystem virker det direkte latterlig når Undervisningsdepartementet innfører en kvalitetsreform uten å tilby ressurser til å gjennomføre den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva om vi gjorde fotballen mer demokratisk, fjernet divisjonene og lot alle delta i eliteserien uansett kunnskaper? Vi kunne ha mindre bane og kortere omganger for å gjøre det hele mindre anstrengende.

Ikke vær redd! Fotball er altfor viktig til at vi vil risikere en slik nivåreduksjon. Innen høyere utdanning derimot, er vi åpenbart villige til å gi avkall på kvaliteten. Her er opptaket basert på generell studiekompetanse. Det høres betryggende ut, men er selvfølgelig ikke det! Kravet er at en fullfører 3- eller 4-årig videregående skole. Det gjør de fleste. Ønsket om at alle skal ta videregående utdanning har ført til at videregående skole har redusert terskelen for å passere. Det gir generell studiekompetanse, men ingen garanti for at en har kunnskap til å kunne gjennomføre et høyere studium.

Ramaskrik

Da stortingsrepresentant Inge Lønning foreslo at det skulle settes et rimelig karakterkrav for opptak til høyere utdanning, ble han møtt med et ramaskrik fra et samfunn som ville protestert like iherdig om vi skulle ha fri adgang til fotballserien. Men er det så ulogisk å prøve studentenes evner til å gjennomføre et studium før de blir tatt opp? Eller sagt på en annen måte: Er det uansvarlig av institusjonene å akseptere studenter som åpenbart ikke vil være i stand til å gjennomføre studiet?

Norske utdanningsinstitusjoner har til nå forsøkt å holde et internasjonalt faglig nivå. I de åpne studiene har dette ført til høye strykprosenter, og store frafall. For selv om de formelle opptakskravene er nesten ikke-eksisterende, er studiene basert på at studentene har gode forkunnskaper. For eksempel errealfagstudiene basert på at studentene har full matematikk fra videregående skole, men dette er ikke formulert som et eksplisitt opptakskrav. Strykprosenten for dem med svakest bakgrunn, er på nesten 100.

Studielån

Bortkastede studieår fører til unødig høye studielån og tap av inntekt. Det kan også bli vanskelig å fortsette på et nytt studium etter å ha feilet på første forsøk. Like tragisk er det at studenter med mange stryk i første år, håpefullt fortsetter på neste år uten den nødvendige bakgrunn og med en ganske umulig arbeidsmengde. Institusjonene har i dag ingen mulighet til å stoppe slik urealistisk oppførsel.

Nå er det imidlertid håp om at strykprosentene vil gå ned. Høgskoler og universiteter blir i dag belønnet for avlagte vekttall og for hvor mange som gjennomfører studiet. Da vil høye strykprosenter bli kostbare. I praksis vil en strykkarakter bety at institusjonen ikke får betalt for studenten. Eneste mulige strategi vil være å gjøre som i videregående skole - bruke svakeste ståkarakter istedenfor stryk. Det vi da oppnår, er å få fram studenter med bachelor- og mastergrader der den praktiske kompetansen ikke gjenspeiles i den formelle. Når papirene sier så lite, må arbeidsgiverne i større grad enn nå prøve studentenes reelle kompetanse. Vi kan da oppleve at mange ferdige kandidater ikke får den godt betalte jobben som de må ha.

Latterlig

I vårt kvantitetsorienterte undervisningssystem virker det derfor direkte latterlig når Undervisningsdepartementet innfører en kvalitetsreform uten å tilby ressurser til å gjennomføre denne (st.meld. 27). Det er som om McDonald's skulle klistre stjerner på inngangsdøra og kalle seg en gourmetrestaurant. I sentrale fag, som for eksempel IT, er student- lærer-forhold på 30 til 1 ikke uvanlig. I innføringskurs vil det ofte være flere hundre studenter på hvert kurs. Det gir faglæreren kun noen minutter å avse til hver student i hvert semester! Da kan vi ikke gi individuell service. Når st.meld. 27 ønsker personlig oppfølging av hver student, kan en i praksis ikke mene mer enn en «ha en god dag» når studenten forlater auditoriet.

Vi kan rette opp situasjonen i norsk utdanning, men da må institusjonene få lov til å sette krav til forkunnskaper, til både fag og karakterer. Slike krav vil forplante seg ned i videregående skole og gjøre valget mellom praktisk eller teoretisk studieretning klarere. Opptakskrav vil også stimulere til øket innsats allerede på dette nivået. Innen høyere utdanning vil vi få færre, men mer kvalifiserte studenter. Det vil gi en dramatisk kvalitetsøkning, selv med bevilgninger på dagens nivå.