Kvalitetsreform også for de ansatte?

Opprykksordningen for professorer har bidratt til å stimulere unge forskertalenter til å forske mer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

St.meld. 27, «Gjør din plikt - Krev din rett» er blitt presentert som en kvalitetsreform for høyere utdanning. Høy faglig og pedagogisk kompetanse hos det vitenskapelige personalet er en avgjørende faktor for å oppnå gode resultater. På dette punktet foreslås tiltak som vil virke stikk i strid med intensjonene for øvrig.

Det foreslås i meldingen å endre regelverket for tilsetting slik at det blir flere midlertidige stillinger, og det foreslås å avvikle ordningen med professoropprykk basert på kompetansevurdering. Ordningen med professoropprykk som generell ordning ble innført etter at den var foreslått i Hernesutvalget i 1988, et forslag som ikke ble fulgt opp i St.meld.40, men vedtatt i Stortinget i 1991 med støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Den enkeltes kompetanse vurderes av komiteer på høyt nivå, fortrinnsvis også med utenlandske sakkyndige.

Stimulere

Hensikten med ordningen er å stimulere ansatte ved universiteter og høgskoler til å forske mer, publisere mer og heve sin vitenskaplige kompetanse. Gulroten er muligheten for gjennom egen innsats å oppnå professorstatus, uten å måtte vente på en ledig stilling ved at en annen professor går av. Ordningen har utvilsomt bidratt til at det utføres mer forskning enn hva vi ellers ville hatt. Det er heller ingen grunn til å anta at ordningen svekker professorenes status slik. Nåløyet for å bli godkjent er trangt. Hvert år er det mange som får negativt svar på sin søknad. Det er også verdt å merke seg at Sverige for et par år siden innførte en tilsvarende ordning, blant annet etter å ha sett på erfaringene fra Norge.

Ambisiøs

I en tid da Storting og regjering er enige om ambisiøse mål for å styrke Norges forskningsinnsats, synes det underlig at myndighetene ser seg tjent med å oppheve en ordning som representerer nettopp et insentiv til økt innsats. Det har vært hevdet at ordningen motvirker mobilitet, siden en ikke behøver å flytte på seg for å bli professor. Det kan ikke dokumenteres at det har skjedd noen endringer i universitetsansattes flyttemønster før og etter ordningen ble innført. Det har også vært hevdet at ordningen blir dyr for institusjonene som må betale noen lønnstrinn mer. Lønnsnivået for professorene er generelt for lavt, og merkostnadene er marginale sammenlignet med hva det koster institusjonene å miste lovende medarbeidere med doktorgrad og lære opp nye kandidater.

Rekuttering

For det er også i dette perspektivet forslaget må ses: det er i dag en rekrutteringskrise ved lærestedene. Det er knapt to kvalifiserte søkere i gjennomsnitt til faglige stillinger ved universitetene og høgskolene. Ifølge regjeringens langtidsprogram kommer halvparten av de tilsatte i toppstillinger til å gå av med pensjon i løpet av en ti-femtenårsperiode. I en slik situasjon er det positive personalpolitiske tiltak som trengs, ikke mer utrygghet og mindre belønning for faglig innsats.

Henvendelser

Forskerforbundet har den siste tiden fått mange henvendelser fra yngre universitetsansatte, særlig kvinner. De har planlagt en karriere ved å ta sin doktorgrad og er i ferd med å kvalifisere seg ytterligere. Andelen kvinner blant stipendiatene er nå over 40 prosent. Men fortsatt er det bare 23 prosent kvinner blant det faste vitenskapelige personalet ved universitetene og 13 prosent professorer. Giske fikk i fjor positiv oppmerksomhet på grunn av sitt forslag om øremerkede post- doktorstillinger for kvinner. Opprykksordningen har vært et virkemiddel som også har bidratt til å få flere kvinner inn i faste toppstillinger. Nå er mange kvinner ganske skuffet og sinte. De har planlagt sin karriere i tro på at opprykksordningen var der. Professoratet er noe å strekke seg etter, der de som gjør sin forskerplikt i neste omgang kan kreve sin rett til tittel og litt høyere lønn - en plan i meldingens ånd. Forskerforbundet stoler på at Stortinget tar ansvar nå som for ti år siden og sørger for at opprykksordningen opprettholdes.