Kvalm toleranse

Om få dager skal Hamar-bispen forkynne sitt standpunkt i striden om den lesbiske presten Siri Sunde. Følger hun sitt hjerte, kan Kirken kastes ut i bitter strid og dyp splittelse. Akkurat nå er det politisk korrekt å ha omsorg for den liberale biskopen. Det stemmer med troen på at den offentlige samtale skal ha terapeutisk effekt: Alt kan forklares og aksepteres. Men dette er feil. Vi kan ha medfølelse med den situasjonen Køhn har havnet i, men ikke med hennes dilemma.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det finnes en rekke grunner til at store deler av samfunnsdebatten går på tomgang. En viktig årsak er at personjournalistikken i alle medier har endret karakter. Før spurte vi om hva folk mente. Nå spør vi om hva de føler. Et resultat av dette er den misforståtte toleranse som preger det offentlige liv. En gang var det en selvfølge at det var retten til å ha avvikende meninger vi skulle respektere. Nå forventes det at vi også skal forstå og respektere meningenes innhold.

  • Det kan ikke være noen annen grunn til at vi tar den kirkelige striden om homofili på alvor. Med hendene over dyna skal vi være saktmodige og langmodige med prelater av ulik rang som hevder sin rett til å tråkke på andre menneskers liv og verdighet. De skyver sin gudstro foran seg, som om det gjør saken bedre at menneskeforakten begrunnes med hellig skrift. Det er ingen grunn til å gi dem et slikt amnesti når det gjelder holdningene til homofile. Vi skal respektere deres rett til å ha et slikt syn, men vi har ingen forpliktelse til å forstå og akseptere en teologi som stempler medmennesker. Av samme grunn skal vi vokte oss for å gjøre Rosemarie Køhns dilemma til et avgrunnsdypt sjelsspørsmål. Hun bør gjøre det som er rett.
  • Hele behandlingen av denne saken er en parodi på forholdet mellom kirken og det livet menneskene lever. Avskrellet alle påskudd og lutherske spissfindigheter, handler saken om Siri Sundes seksuelle legning, dvs. hennes liv og identitet. Konflikten har vært behandlet av kirkens lærenemnd, som avviste den. Bare det å sende selve livet til en lærenemnd! Lærenemndas begrunnelse for å avvise saken er enda mer patetisk. De kastet den ut fordi det angivelig dreier seg om en forvaltningssak.
  • Denne triste runddans aksepteres med gravalvor i den offentlige debatt. Der er det stor toleranse for det teologiske urverk som driver herrer som biskop Odd Bondevik og hans emeritus Per Lønning. Vi står overfor en falsk imøtekommenhet som er i slekt med en økende redsel for konflikter. Toleranse opphøyes til dyd av mangel på standpunkter. Den støyende debattkulturen i landets fjernsynskanaler bidrar til å skjule dette. Men den som tar seg bryet med å studere fenomenet nærmere, vil oppdage at debatten langt på vei er journalistisk regi, offentlig teater og særinteresser og følelser forkledd som standpunkter. Fjernsynet er ikke stedet for en plutselig frigjørende tanke.
  • Hvorfor er det blitt slik? Forklaringen er sammensatt, men det er mulig å gi noen stikkord. De viktigste er profesjonaliseringen av det offentlige ordskiftet og de folkelige organisasjonenes forvitring. Tidligere var samfunnsdebatten i noen grad en dialog mellom de styrende og de styrte. Selv Einar Gerhardsens gjennomovervåkede ettpartistat måtte legitimeres gjennom parti og fagbevegelse. Nå er debatten og samfunnsutviklingen en interessekamp mellom elitens ulike fraksjoner.
  • Og mens politikerne synes dypt engasjert i pressens etiske problemer, overser de i selvpålagt uvitenhet den viktigste trusselen mot mangfold og frihet i mediene. Ingen er bekymret over veksten i informasjonsindustrien, særinteressenes hær av skolerte påvirkere. I dag er det like mange informasjonsmedarbeidere som det er nyhetsinnsamlende journalister i norsk presse. Resultatet er at den offentlige debatt stadig oftere blir avgjort før den havner i redaksjonene.
  • I sum innebærer dette at vi står i fare for å få en offentlighet preget av rollespill og regigrep. I et slikt scenario blir reelle konflikter redusert til følelser, og konflikter fjernes kosmetisk slik at vi alle kan kose oss til slutt.
  • Dette bør også være en del av biskop Køhns dilemma. Hvis hun svikter eller går utenom konfliktens kjerne, har hun ingen krav på respekt.